Reklame | Parweb.no

Hvordan kommer vi oss igjennom tøffe og utfordringer tider? Jo, vi kommuniserer. Og innimellom så krangler vi. Og så reparerer vi. Og vi blir venner igjen og føler oss enda sterkere sammen enn før.

Jeg har tidligere sagt at jeg tror at god kommunikasjon er nøkkelen til et lykkelig forhold, og det står jeg ved. Men hva er egentlig god kommunikasjon i et parforhold? For meg er god kommunikasjon at man ser den andre, at man forstår den andre, og at man lytter til den andre.

Jeg tror at mange forhold kunne vært reddet hvis parene endret på måten de kommuniserer med hverandre på. Alle par har noen typiske kranglemønstre. Vårt mønster er at vi går i spiral rundt hverandre. Ofte handler det om at jeg spør om hvorfor Joakim ikke har gjort det ene eller det andre, og et spørsmål som for meg virker helt uskyldig, blir oppfattet på en helt annen måte av Joakim. Mens jeg genuint lurer på hva grunnen til noe er, oppfatter han gjerne et slikt spørsmål som kritikk og går litt i forsvarsmodus for å beskytte seg selv. Da blir jeg irritert og ikke forstår hvorfor han reagerer, og så blir han sur på at jeg ble irritert, og slik fortsetter det.. Helt til en av oss sier at nå holder det, så sier vi begge unnskyld, gir hverandre en klem og går videre. Ofte tar det tid før vi kommer oss dit at vi kan reparere. Jo fortere vi kommer oss dit jo bedre, og vi har ikke alltid vært så flinke til å ta den ballen og avslutte krangelen.

Kranglemønstre, som Andreas Løes Narum; psykologen bak Parweb, snakker om, er vanlige i et par. Ofte har par gode kranglemønstre som hjelper dem å bli sterkere sammen, men dessverre finnes det også kranglemønstre som er destruktive for paret og som kan etterlate vonde spor. Det kan være måten man sier ifra om ting på, eller til og med bare måten man ser på hverandre på, og som den andre misforstår eller blir såret av. Det blir som en ond sirkel. Ofte handler jo en krangel om noe helt annet enn det man faktisk krangler om (vi har nok av sånne eksempler), og jo mer man irriterer seg på hverandre, jo større blir sirkelen og desto vanskeligere blir det å komme ut av den. Mange par husker ikke engang hva halvparten av kranglene deres handlet om, bare at kommunikasjonen føltes umulig.

En av de viktigste tingene vi har gjort i vårt forhold er at vi har fokusert på “paret vårt” og hva det trenger, istedenfor å ha fokus på kun en av oss. Vi har også blitt veldig gode på å fortelle hverandre hva “jeg” føler, i stedet for å snakke om hva “du” gjør. Dette har vi lært på Parweb.

Vi snakker om kranglene våre i etterkant når begge er rolige, og forteller hverandre hva vi føler og hva vi ønsker at den andre gjør/ikke gjør. Vi reparerer. Målet med å snakke sammen er å forstå hva som vanligvis går galt når vi krangler, og hvordan vi kan gjøre vår neste krangel eller diskusjon mer konstruktiv. Med tiden har vi blitt flinkere til å avslutte kranglene våre fortere, og begynne å reparere tidligere. Før kunne vi krangle eller ha opphetede diskusjoner som om vi prøvde å vinne en konkurranse, men nå roer vi oss mye fortere ned og forteller hverandre hva vi trenger av den andre. Vi har lært oss å si unnskyld og vi har lært oss å tilgi hverandre. Et typisk eksempel på en slik krangel, er kranglene om “vottene”. Husker dere den? Den satte grunnlaget for hvordan vi kranglet, og det mønstret har vist seg å være gjentakende i ettertid. Vi snakket forbi hverandre og vi gikk inn i sirkel hvor vi kranglet om helt andre ting enn vottene. Gjennom Parweb har vi lært oss å gå i dybden på hvorfor vi krangler, hva vi føler, og hvordan stoppe det før det blir destruktivt. Noe vi er takknemlige for å ha lært.

Hva er så Parweb og hvordan fungerer det?

Parweb er enkelt fortalt parterapi på nett. Det inneholder over 100 instruksjonsvideoer delt på mange spennende temaer, med tilhørende samtaler og øvelser. Disse kan gjøres helt på egen hånd eller sammen som par. Uansett betaler man kun en liten avgift som par. Vi har hatt veldig god nytte av Parweb den siste tiden, og vil nok fortsette å benytte oss av det i fremtiden. For det er ingenting mer vi ønsker enn at vi skal fortsette å dele livet sammen og være gode partnere for hverandre, og for Ella.

Instagram HER – Snapchat HER

De siste par ukene har vært tøffe her i huset. Det har vært mye gråting og en misfornøyd baby. Jeg har sett at hun har vært plaget, bare ikke visst hva hun har vært plaget med. Det er så utrolig tøft å stå i det og kjenne at man er helt hjelpesløs og samtidig ikke vite hva som er galt. Det gjør virkelig vondt langt inni hjerterota. Dette påvirker ikke bare henne, men det påvirker meg, det påvirker Joakim, og det påvirker forholdet vårt.

Jeg har siden dag 3 slitt mye med det psykiske på om baby legger godt nok på seg – jeg tror jordmor på sykehuset var så hysterisk på dette med amming og vekt at det sitter veldig dypt hos meg. Med all gråtingen som har vært den siste tiden har jeg slitt med ammingen. Det har vært veldig vanskelig og jeg har en baby som har virket misfornøyd. Det har rett og slett vært en kamp! Om du tror at ammingen er enkelt arbeid, så tror du feil. Jeg har ikke gitt opp helt enda, og det virker som om det kanskje går litt bedre i dag og baby er mer fornøyd, og hun smiler og ler.

Jeg tror definitivt dette er en fase som går over, og jeg er villig til å stå i det så lenge jeg kan. Jeg vet hvor bra morsmelk er for barnet, så jeg jobber så godt jeg kan med det og håper jeg får det til å fungere igjen. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at det er noe galt å gi noe annet enn morsmelk. Jeg sier bare at for min del så hadde jeg håpet jeg kunne amme så lenge som mulig, og det skal jeg prøve å få til.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Likevel så sitter jeg mye med tanker om at jeg ikke får til å gi barnet mitt nok mat, eller at kroppen min feiler – på akkurat samme måte som den feilet da fødselen endte i keisersnitt. “Hvorfor får jeg det ikke til? Hva er det jeg gjør galt?” Dette er spørsmål som stadig dukker opp i hodet mitt.

Vi hadde egentlig en ganske god natt i natt. Vi har vært heldige med å ha en baby som er glad i å sove, og hun sover som regel godt imellom amminger, og det gjorde hun i natt også. Jeg, derimot, ligger lysvåken og tenker på hva som er galt og hvorfor jeg ikke får til dette. Jeg ligger og bekymrer meg for om babyen min har det bra. Dette tærer jo selvfølgelig på energinivået mitt, og planer jeg hadde i dag måtte avlyses da jeg trenger å hente meg inn igjen.

Jeg vet ikke når jeg vil klare å slappe helt av. Foreløpig har jeg vært ganske bekymret i snart tre måneder for dette med maten og ammingen, og det tar på, særlig når vi har vært i en vanskelig periode hvor puppen ikke har vært god nok for baby. Ofte lar jeg det gå utover Joakim som kanskje ikke er like bekymret som meg. Og det er jo forståelig, han har ikke det samme ansvaret som meg for å gi babyen vår mat. Hun skal vokse seg stor på meg, og da er det ikke rart det er jeg som sitter med følelsen av å være redd.

Jeg skulle ønske jeg klarte å ta det hele med knasende ro, og jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke stresse meg opp. Jeg har troa på at dette går seg til. Jeg vet at jeg er den beste mammaen for Ella, og jeg skal prøve å holde meg positiv. Det beste jeg vet er når hun ler og smiler til meg – da vet jeg at gjør noe riktig.

Jeg var litt usikker på om jeg ville dele dette, men kom frem til konklusjonen om at dette er den usminkede versjonen av hverdagslivet vårt, og jeg ønsker ikke å pynte på noen ting. I tillegg føler jeg at jeg umulig kan være den eneste som kjenner det slik. Så jeg håper du som kjenner på det samme vet at du ikke er alene ♡

Instagram HER – Snapchat HER

Jeg har gjennom hele oppveksten følt at jeg ikke har vært god nok. I mange år var jeg opprørsk og ville finne min egen vei her i livet. Jeg har, som dere vet, vokst opp i en flerkulturell familie. Min far er fra Palestina, og min mor er fra Finland. Jeg er født i Dubai og vi bodde der i noen år før vi flyttet til Norge. Jeg tror jeg var rundt 10 år da vi flyttet hit.

For meg var det et stort sjokk å flytte til Norge. Jeg lærte meg fort språket (vi snakket svensk hjemme da mor er Finland-Svensk), men likevel følte jeg meg ofte utenfor og fant ikke helt min plass. Jeg følte meg ensom og jeg passet ikke inn noen steder. I løpet av det første året gikk jeg fra å være tynn og spinkel, og til å få skikkelig former. Jeg trøstespiste nok litt for mye. Jeg ble ertet en del for at jeg var “litt” større enn alle andre i klassen. Jeg hadde plutselig skikkelig rompe og lår og klærne passet ikke lenger.

De neste årene brukte jeg på å passe inn og føle meg som en del av samfunnet. Jeg fikk meg venner, og ville gjøre alt som alle andre gjorde. Dette resulterte i en vanskelig situasjon hjemme, og jo mer motstand jeg møtte hjemme, jo mer opprørsk ble jeg. Det ble en evig ond sirkel som var vanskelig å komme seg ut av. Ofte gjorde jeg ting med vilje for å se hvilken reaksjon jeg fikk.. Og ikke overraskende, var det ikke noe hyggelig reaksjoner å få. Jeg var nok litt for opprørsk for mitt eget beste, men jeg ville få frem et poeng og jeg ville vise verden at jeg kan være meg selv og at det er godt nok.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er kun i de seneste årene at jeg har blitt fortrolig med tanken på at det er greit at jeg var så vanskelig da jeg var yngre. Jeg kjempet en lang kamp for å få lov til å være meg selv. Jeg ville ikke at min kultur eller bakgrunn skulle definere meg som person. Nå skal jeg ikke legge all skylda på meg, men jeg gjorde nok visse ting som jeg kanskje ikke burde gjort. Som å drikke meg full da jeg var 14, eller være borte uten å si ifra hvor jeg var eller når jeg kom hjem. Nå som jeg har en datter selv skjønner jeg jo at dette er bekymringsverdig..

Likevel tenker jeg at selv om jeg sikkert hadde mye skyld i mange av problemene, så var det utfordrende for meg å leve i et hjem hvor man blir fortalt at alt man gjør er feil (i hvert fall slik det føltes). Jeg oppførte meg dårlig, jeg var for lett kledd, jeg hang med feil folk.. Ja, lista er lang. Nå er jeg så heldig at jeg har skjønt at det var slik det måtte bli for at jeg skulle kunne leve det livet jeg lever i dag. Jeg hadde aldri blitt god nok, for jeg ønsket ikke å føye meg og leve et liv som noen andre ville at jeg skulle leve. Det er mange måneder siden jeg så eller snakket med min far. Jeg tror at da jeg valgte å være med på Gift ved første blikk så rant begeret hans over. Jeg har lært at jeg er god nok. Jeg jobber hardt, jeg er en god mamma, jeg er en god kone, og jeg er et godt menneske. Jeg lever livet mitt for meg, og ingen andre.

Og akkurat som meg, er du også god nok. Selv om du ikke deler min historie eller ikke har vært i samme situasjon, så lever vi i dag i et samfunn hvor det forventes så mye, og hvor det er så lett å rakke ned på andre og å fortelle dem hva de gjør feil. Det må det bli slutt på! Om noen ikke liker deg for den du er, så er det dem det er noe galt med, ikke deg. Så husk å fortelle deg selv at du er perfekt akkurat som du er ♡

Instagram HER – Snapchat HER

Nå har jeg endelig fått litt tid til å skrive resten av fødselshistorien min! Livet med en nyfødt baby er hektisk, og nå som Joakim er tilbake i jobb går dagene mine i ett. Akkurat slik jeg liker det.

Jeg avsluttet siste innlegg med at jeg fikk epidural og at jeg synes det var helt magisk. Jeg fikk endelig slappet av litt og puste litt ut, for på det tidspunktet kom riene med maks 1 minutts mellomrom og jeg fikk ikke hente meg inn igjen før det var på gang igjen. Epiduralen ga meg en liten pause, for kort tid senere hadde riene dabbet helt av og jordmor satte på drypp for å få i gang riene igjen.

Riene kom tilbake med stormskritt. De gikk inn i hverandre og jeg begynte å få veldig vondt igjen, til tross for epiduralen. Nå var det på tide å ta vannet, for jeg hadde endelig fått 4 cm åpning. Da jordmor skulle ta vannet, fant hun ut at det ikke var noe vann å ta og at magefølelsen min fra tidligere stemte. Vannet hadde gått tidligere den natta, selv om det ikke kom en stor pøl og det kom bare litt og litt. Det ble derfor enda viktigere at riene gjorde jobben sin og at hodet til baby kom lenger ned i fødselskanalen.

Jeg jobbet iherdig med riene og synes selv at jeg pustet meg fint igjennom dem. Vi prøvde litt forskjellige stillinger for å få hodet lenger ned, men uansett hvordan jeg flyttet på meg så økte pulsen til baby, så til slutt kunne jeg kun ligge på ryggen. Dessverre hjelper ikke tyngdekraften så mye når man kun ligger i senga, så vi håpet at riene selv kunne få baby lenger ned og åpningen større.

Det gikk noen timer, og ingen endring. Legen på vakt kom inn og ga beskjed om at hvis det ikke har utviklet seg om tre timer så måtte vi ta keisersnitt. Da var klokken halv elleve på tirsdag morgen. Jeg hadde på det tidspunktet fått lett feber og en liten infeksjon i kroppen, og vi måtte i tillegg passe på pulsen til baby.

Da jeg fikk den beskjeden så husker jeg at jeg tenkte at jeg virkelig håpet riene skulle være effektive de neste tre timene. Jeg skulle stå på og gjøre det jeg kan for å få til dette. Jordmor økte dryppet og riene kom enda tettere på, og de ble vondere og vondere. Det gikk et par timer og epiduralen sluttet helt å virke på høyre side, så jeg hadde veldig store smerter på høyre side. Det var en veldig rar følelse, men jeg pustet godt og var ved godt mot.

Tre timer gikk og jordmor sjekket åpningen igjen, men dessverre responderte kroppen min dårlig på riene og fortsatt hadde det ikke utviklet seg. 4 cm åpning enda og hodet var fortsatt ikke langt nok nede. Legen kom inn og det ble bestemt at jeg måtte operere. Vi fikk beskjed om at de skulle ta av dryppet, og vi kunne få litt tid på å samle oss og forberede oss på operasjonen.

Fem minutter senere var det ledig på operasjonssalen, og jeg ble trillet opp, med Joakim ved min side. Da vi kun fikk 5 minutter på oss på å forberede oss husker jeg at jeg var i en sjokktilstand og klarte ikke helt å tenke. Jeg hadde fortsatt rier da dryppet ikke hadde gått ut av kroppen, og jeg ble redd og stresset. Inni hodet mitt hadde jeg planlagt å føde naturlig, og jeg visste så lite om keisersnitt at det rett og slett kom som et sjokk. Likevel måtte jeg bare stole på legen og at han tok det riktige valget.

Oppe på operasjonssalen ble jeg flyttet til operasjonssengen. Jeg husker ingenting fra vi fikk beskjed om at operasjonssalen var ledig og til jeg ble flyttet over. Det svartnet litt for meg, men det jeg husker er at jeg satt på operasjonssengen og anestesilegen skulle sette spinalbedøvelse på meg. På denne tiden hadde jeg pågående rier, noe som var veldig merkelig og føltes veldig rart. Noen minutter senere mistet jeg følelsen i underkroppen og jeg klarte ikke å bevege verken tær eller bein. Jeg husker at jeg spurte legen om jeg noensinne kom til å få tilbake følelsen i beina, og han kunne bekrefte at det ville jeg. Jeg var livredd for å ikke kunne gå igjen og det stresset meg veldig.

Nå som jeg var bedøvet satte de i gang med operasjonen. Det var lagt et laken foran meg sånn at jeg ikke skulle se hva som foregikk. Joakim stod der sammen med meg og ventet spent. Alt gikk veldig fort og jeg kjente at legene romsterte i magen min, men det var absolutt ikke vondt. Det var bare veldig rart. Plutselig hører vi babygråt og jeg spør: “er det babyen vår?”. Så stresset som jeg var så skjønte jeg ikke at det var vår baby som gråt.

Vi fikk henne opp til oss og jeg husker at det eneste jeg klarte å tenke på det tidspunktet var bena mine. Jeg klarte ikke å forstå at babyen vår faktisk var ute. Jordmor tok med baby og Joakim for å vaske henne. Da skjønte jeg at det var vår baby og jeg så bort på utgangsdøra mens jeg hylgrein og ville at de skulle komme tilbake. De få minuttene de var borte føltes som år. Jeg ville bare ha tilbake babyen min. Så fort hun var tilbake så fikk jeg lukte på henne og se på henne. Hun var aldeles vakker og både Joakim og jeg gråt og gråt.

Jeg måtte bli sydd opp så Joakim tok med baby tilbake til fødestua der de opprinnelig hadde gjort alt klart for henne. Jeg ble sydd igjen og trillet til postoperativ avdeling for å hente meg inn. En time senere kom Joakim inn med baby Ella og jordmor, og Ella ble plassert på brystet mitt. Hun fant puppen i sekundet hun ble plassert oppå meg, og jeg følte at dette kommer jeg til å få til. Jeg begynte å få tilbake følelsen i bena mine igjen, og jeg hadde Ella på brystet. Hvor mye bedre kunne det bli, husker jeg at jeg tenkte. Operasjonen hadde gått fint og vår lille prinsesse var frisk og rask. Hun kom ut 52cm lang og veide hele 4170gram. Jeg var den stolteste mammaen som finnes der jeg lå med henne på brystet.

På det tidspunktet var alle smerter glemt. Den lange ventetiden var endelig over og jeg følte en slags lykkerus over at baby Ella endelig var her.

Joakim tok med seg Ella ned til barselavdelingen der de ventet på meg mens jeg fikk tilbake all følelse i bena. Det tok et par timer og jeg ble trillet ned til rommet vi skulle være på de neste dagene. Tiden frem til hjemreise skal jeg skrive om i neste innlegg.

Instagram HER – Snapchat HER

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, så ble jeg og legen enige om å sette i gang fødselen 9 dager over termin hvis ingenting hadde skjedd. Dette var på en lørdag, og jeg hadde time for trivselskontroll på sykehuset på ettermiddagen. Joakim og jeg drar til sykehuset, og jeg blir tatt inn for en ny CTG måling der pulsen og aktiviteten til baby skal måles. Jeg satt der ganske lenge da pulsen hennes var litt ujevn, og hun gikk litt for fort opp i puls på korte perioder. Etter CTGen fikk vi komme inn til legen, og hun tok ultralyd for å sjekke at baby fortsatt hadde det bra, og det hadde hun. Legen sjekket hvor moden jeg var, og jeg var null moden. Så vi ble enige om at jeg skulle legges inn for igangsettelse av fødsel. Først tok vi en CTG til for å være på den sikre siden med pulsen til baby, og hun hadde heldigvis roet seg ned og CTGen viste at alt var normalt.

Jeg ble lagt inn på observasjonsposten for gravide, men dessverre viste det seg at det var litt hektisk på kvinneklinikken den kvelden, så jeg måtte vente med å bli satt i gang til dagen etter. Noe som for så vidt var helt greit, for nå følte jeg at det endelig skjedde noe. Ventetiden var snart over.

Dagen etter, på søndagen, sjekket de åpningen igjen, og ingen forandring. Det ble derfor bestemt at jeg skulle settes i gang med ballong. Ballongkateteret er et tynt rør som føres inn gjennom livmorhalsen, og plasseres rett innenfor, nederst i livmorhulen. Når det tynne røret er på plass (og først da) fylles ballongen med 50-60 ml vann. Ballongen skal lage et trykk inni livmormunnen så åpningen blir større, og kan derfor ikke gli ut igjen før det blir åpning. Målet er jo at ballongen skal falle ut av seg selv, men om den ikke gjør det blir den tatt ut etter 24 timer.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ballongen gjorde at jeg fikk litt murringer i ryggen, og kjente de i 3-4 timer før de dabbet av. Jeg bestemte meg derfor å dra hjem for natten, og heller komme tilbake hvis noe skjedde i løpet av natten. Ingenting skjedde, så da dro vi dit på morgenen i stedet. 24 timer gikk og ballongen skulle dras ut. Jeg hadde fått 1-2 cm åpning, og jordmor var fast bestemt på å dra ut ballongen uten å tømme den først. Det var sinnsykt smertefullt. Jeg tror det var noe av det vondeste jeg har opplevd.

Siden ballongen ikke hadde gjort så mye, så startet jeg på en kur med modningspiller som jeg skulle svelge. Jeg fikk først en kl 12 på mandagen, så pille nr 2 kl 14, og så begynte jeg å få skikkelig rier, med veldig kort pause imellom hver rie. Så da sjekket jordmor åpningen etter noen timer, og riene hadde dessverre ikke gjort jobben sin. Så da fikk jeg enda en modningspille kl 18 og en kl 20, i tillegg til smertestillende da riene begynte å bli ordentlig vonde. Jeg hadde sendt Joakim hjem på det tidspunktet da han uansett ikke fikk lov til å sove der.

Riene ble tettere og tettere, og jeg hadde 5 rier på 10 minutter. De ble vondere og vondere, og rundt 22-23 så var de så vonde at jeg gråt av smerte. Jeg kunne ikke puste og jeg hadde det helt forferdelig. Jeg hadde en sinnsykt god og snill jordmor som passet på meg, og hun satt og holdt meg i hånda i en lang stund. Hun prøvde også å tøye åpningen for å få litt fortgang i sakene. Plutselig kjente jeg at det ble litt vått i trusa, men jordmor mente at det bare var utflod. Magefølelsen min sa at det var vannet som gikk, selv om det ikke var en stor pøl og det var bitte litt som kom ut.

Et par timer senere hadde jeg fått 3-4 cm åpning og fødeavdelingen ville endelig ta meg imot. Jeg hadde så sterke smerter at jeg gledet meg til å komme på fødestua og få epidural. Jeg har aldri fått epidural før, men jeg hadde hørt mye om det, og med de smertene jeg hadde så måtte jeg bare ha det. Jeg ringte Joakim og ba han komme. Et kvarter senere var han på fødestua sammen med meg, og anestesilegen var innom og ga meg epidural. Det var altså helt magisk og jeg kunne endelig puste litt.

Instagram HER – Snapchat HER

Dere som har fulgt meg på instagram har fått daglige oppdateringer om hvordan det har gått den siste tiden som gravid. Noen dager har vært gode, andre dager har vært dårlige. Hovedsakelig så hadde jeg en lang ventetid hvor jeg slet med å slå meg helt til ro.

Jeg gikk ut i permisjon den 17. oktober og hadde termin den 8. november. Altså gikk jeg ut i permisjon tre uker før termin. Jeg jobbet 50% i noen uker før dette, mest for å ikke slite meg ut da jeg har problemer med å si nei og jobber gjerne mye mer enn jeg må. Første uken i permisjon synes jeg det var godt å ha tid til å gjøre andre ting og bare tenke på Sara. Jeg hadde all verdens tid til å vare på meg selv og jeg både farget håret og fikset neglene den uken. Formen min var super og jeg gikk derfor også mye turer med Cleo.

Uke nr 2 i permisjonen var litt verre. Formen var fortsatt super (det har den vært hele svangerskapet), men hodet mitt begynte å bli lei. Jeg var ikke lei av å gå gravid, men jeg var lei av å vente. Jeg var lei av å ikke ha noe å gjøre. Jeg var lei av å føle at livet mitt var satt på vent. At det kom til å endre seg drastisk men at jeg ikke hadde kontroll over når den endringen kom til å skje eller hvordan.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg liker å ha kontroll og jeg elsker å planlegge ting i forkant, men her kunne jeg ikke planlegge noe som helst. Hvordan ville fødselen starte? Kom vannet til å gå først? Eller ville den starte med rier? Kom jeg i det hele tatt til å forstå at jeg hadde rier hvis fødselen startet med rier? Det var slike tanker som gikk og plagde meg. I tillegg fikk jeg beskjed om å slappe av mye og hvile, men jeg var jo i så god form, så jeg kunne jo bare gjøre det jeg hadde energi til? Jeg visste jo ikke hva det var jeg måtte slappe av for.

I tillegg har jeg delt med mine følgere på instagram mine tanker om hvordan det faktisk er å gå hjemme og ikke føle at man bidrar i samfunnet. Jeg kunne helt sikkert ha jobbet ut til fødselen, men jeg var i permisjon og det føltes litt “meningsløst” å bare sitte på rompa og ikke bidra slik jeg alltid har gjort. Jeg har alltid hatt noe å holde hendene mine opptatte med. Enten det er å studere (jeg har både en bachelorgrad og en mastergrad) eller å jobbe. Jeg har jobbet siden jeg var 15 år og alltid trivdes med å ha et sted å gå til der jeg kan bidra med mitt. Plutselig hadde jeg det ikke lenger og jeg kunne gå hjemme og vente på at Joakim kom hjem fra jobb. Jeg vet det høres ut som et skikkelig i-lands problem, men for en som aldri har “vært hjemme” eller vært noe særlig syk opp igjennom årene, så er det tøft å plutselig ikke ha noe å gjøre.

Tiden gikk uansett og terminen kom, men ingen baby. Jeg hadde fått en dato å forholde meg til, og jeg håpet jo at baby Ella skulle komme rundt termin. Gjerne et par dager over, det hadde ikke gjort noe, men i hvert fall rundt termin. Jeg var på kontroll hos jordmor tre dager etter termin og hun mente at fødselen kunne starte når som helst, at hodet var “noenlunde” festet, men at magefølelsen min om at det kom til å ta noen dager til mest sannsynlig stemte. Jeg hadde en ekstrem magefølelse på at baby Ella ikke hadde tenkt seg ut på en stund. Noe sa meg at hun trivdes altfor i magen. Jeg hadde absolutt ingen tegn til noen som helst fødsel, og jeg følte at jeg var i altfor god form til å skulle føde de nærmeste dagene. Jeg sier ikke at man må være i dårlig form for å føde, men kroppen oppførte seg absolutt ikke som om det var noe fødsel på gang. Hvis dere skjønner?

Jeg ble sendt til trivselskontroll (overtidskontroll) på sykehuset på dag 6 over termin. Der kunne legen bekrefte at fødselen ikke var på gang, jeg hadde så vidt noen kynnere og jeg ble sendt hjem igjen med ny time 9 dager over termin. På den første kontrollen 6 dager over satt jeg med CTG (målte puls til baby og kynnere/rie aktivitet), og tok utvendig ultralyd. På ultralyden fikk vi vite at baby Ella hadde det veldig godt i magen, og var estimert til ca 3450g (med 400g +/- margin). Jeg snakket også med legen og vi ble enige sammen om å sette i gang på dag 9 over termin hvis ingenting hadde skjedd av seg selv. Jeg var utrolig lei og sliten av å måtte jobbe med hodet hele tiden, at jeg trodde jeg skulle gå på veggen.

På trivselskontrollen 9 dager over termin var det fortsatt ingen forandring, og legen bestemte seg for å sette i gang fødselen.

I neste innlegg vil jeg dele med dere prosessen med igangsettelsen og hvordan jeg opplevde det.

Instagram HER – Snapchat HER

Jo nærmere jeg kommer termin, jo mer begynner jeg å tenke på dette. Er jeg egentlig klar for å bli mamma? Skal jeg virkelig bli mamma? Er jeg klar for denne utfordringen? Samtidig som det virker så utrolig langt unna, så kjenner jeg på meg at det nærmer seg og at jeg vet lite om hva jeg går til. Jeg har vært utrolig avslappet i svangerskapet og tenkt at jeg og Joakim fikser dette sammen. Jeg har jo alltid ønsket å få barn, men jeg har kanskje aldri skjønt hva det innebærer. Misforstå meg rett – jeg vet at det er en tøff utfordring og at livet vil endre seg totalt. De siste par dagene har jeg likevel begynt å tenke på om dette er noe jeg klarer, eller om jeg er klar for det.

Jeg leste et sted at i de siste ukene før fødsel så øker hormonnivåene i kroppen. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det kan jo hende det har skjedd med meg og at jeg derfor begynner å tenke på ting jeg ikke har tenkt på før i svangerskapet. Jeg vil bare fortsette å være avslappet og ta ting som det kommer, for det er jo det som funker for meg og min personlighet!

En av de tingene jeg gleder meg mest til med å bli mamma er å kjenne på at en liten baby er så avhengig av meg. Jeg gleder meg til å kjenne på det ansvaret og vite at jeg er så viktig for en annen person. Men har jeg tatt meg vann over hodet? Kommer jeg til å synes det er for mye ansvar? Å ta ansvar for en baby er å ta vare på alle dens behov, og ikke minst oppdra den til å bli et ansvarlig individ. Jeg ønsker jo at min datter skal få gode verdier og vokse opp til å bli et godt menneske. Å oppdra et barn er et stort ansvar. Datteren vår sin fremtid avhenger av hvilke verdier vi lærer henne og hvordan vi tar vare på henne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det jeg har skjønt er at man aldri kan bli helt klar for å bli forelder, før man faktisk blir det. Jeg tror ikke jeg kan forestille meg hvordan det er å være mamma før jeg faktisk holder babyen min i armene mine Jeg tror virkelig ikke baby kommer før om noen uker, men hun kan jo i prinsipp komme til verden når som helst. Jeg har alltid kastet meg ut i ting og stolt på meg selv og min evne til å takle ting, men shit så redd jeg er. Jeg aner ikke hvordan man holder en nyfødt engang!

Det positive er at både Joakim og jeg er stabile og sterke mennesker som tåler mye motgang. Vi har god økonomi og gode verdier. Så selv om jeg nå sitter og tenker på om jeg faktisk er klar for dette, så må jeg faktisk bare bli klar for det. Om ikke nå, så når baby kommer. Frem til da skal jeg prøve å nyte tiden med baby og liv i magen, for plutselig har livet vårt snudd seg på hodet og vi har en ny sjef i hus.

Tenk at vår nye sjef ligger i magen min ♡

Instagram HER – Snapchat HER

Jeg snappet for kontoen Jovialemammaer i går. Hver gang jeg har snappet der så er det flere som har spurt meg om min bakgrunn og hvor jeg kommer fra. Hver gang så har jeg svart at jeg kommer fra Oslo og at jeg er vokst opp på Grorud, men flyttet hjemmefra da jeg var rundt 18. I går valgte jeg å dele hele sannheten. Jeg har lenge vært usikker på om jeg orket å dele noe om min bakgrunn, for det har vært tøft for meg å akseptere det selv, men i går bestemte jeg meg for å dele min historie.

Som dere har fått et innblikk i tidligere, så er min mor fra Finland og far er fra Palestina. Jeg flyttet fra Dubai til Norge da jeg var 9-10 år, og brukte mye tid på å tilpasse meg både kulturen og levemåten her i Norge. Sakte men sikkert så følte jeg meg veldig integrert. Så integrert at jeg følte meg som en del av den norske kulturen. Jeg følte plutselig en slags tilhørighet, litt som om jeg hadde funnet min plass.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I årene som kom var jeg både rebelsk og opprørsk, og ville vise verden hvor jeg stod og hvem jeg var. Jeg har alltid vært den personen som har snakket høyest om mine meninger og som har stått lengt frem og vist frem hvem jeg er. Min psykolog i tenårene pleide alltid å kalle meg for Jeanne D´arc (en nasjonal heltinne i Frankrike på 1400-tallet som stod opp for det hun mente var riktig).

Jeg har aldri vært redd for konflikt, eller for å bli snakket dårlig om. Mine verdier har alltid bestått i at man skal være et godt medmenneske, samme hva du heter, hvor du kommer fra, hvilken religion du har, og hvilken legning du har. Jeg har alltid bare vært meg selv, og har prøvd å være et så godt menneske som mulig, og om noen har følt seg krenket av det så er det ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg har selvfølgelig feilet på veien, men har så godt jeg har kunnet lære av det og bli et bedre menneske.

Jeg delte i går at jeg dessverre ikke har fått så mye støtte fra min far i mine valg. Mine valg har bestått av å kjempe for meg selv og for min identitet. Jeg har villet vise verden at hvis man jobber hardt nok så kan man skape sin egen lykke. Dette har ikke alltid falt i god smak hos noen, og helt ærlig, så bryr jeg meg ikke så mye om det nå. Jeg har brukt mange år på å akseptere at det er slik det er, og jeg har brukt mange år på å akseptere meg selv for den personen jeg er. Likevel ønsker jeg å være åpen om den kampen jeg har kjempet, fordi jeg vet at, uavhengig av religion og kultur, så finnes det så mange med et dårlig forhold til enten en eller begge sine foreldre eller noen andre i sin familie. Jeg vil gi oss en stemme.

Jeg vil vise at det går an å bli lykkelig. Det går an å ta egne valg, og å bestemme over sitt eget liv. Jeg lever dette livet mitt kun for meg, og ingen andre. Og jeg setter uendelig stor pris på de som faktisk støtter meg, og som ser det gode i meg. Jeg har lenge vært flau over min bakgrunn, men jeg har innsett det siste året at det absolutt ikke er noe å være flau over. Det er jo nettopp min historie som har gjort meg til den jeg er!

Nå som jeg straks skal bli mamma selv, har det vært ekstremt viktig for meg å finne noen med like verdier og som står for det samme jeg står for. Derfor funket faktisk matchingen til Gift ved første blikk ekspertene. De fant en person for meg som delte mine verdier og som visste hva det betød å ha hatt det tøft i livet. De fant en person som jobber for det han vil ha, og som jobber for å skape sin lykke. Sammen har vi jobbet for å komme dit vi er i dag. Joakim har hjulpet meg mye med å takle alt det vanskelige det siste året. Han har ikke alltid vært enig i mine valg eller ting jeg har gjort, men han har støttet meg og stått opp for meg. Nettopp derfor tror jeg vi kommer til å bli gode foreldre som vil føre disse verdiene videre.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men med deres støtte tør jeg å snakke om baksiden også. Tusen takk til alle dere som har sendt gode ord til meg, og som har støttet meg i mitt valg å være åpen og å dele sårbare ting ♡

Instagram HER – Snapchat HER

Dette siste året har bestått av mange nedturer og enda flere oppturer. Det er helt vanlig i et ekteskap, men ekteskapet vårt er ikke et vanlig ekteskap. Vi giftet oss for nøyaktig et år siden i regi av Gift ved første blikk, og jeg husker dagen som om det var går. Jeg våknet nervøst opp i sengen, spiste litt frokost, og gjorde meg klar til å bli hentet for å bli kjørt til Sem gård i Asker. Det var der vi skulle gifte oss. Jeg hadde aldri vært der før, men hadde jo sett det på Gift ved første blikk, så jeg visste jo sånn ca hvordan det så ut der. I Sem ble jeg eskortert til et rom hvor jeg skulle bli sminket og ta på meg brudekjolen. Jeg var ikke så nervøs til å begynne med, men jo mer klokken ble, jo mer nervøs ble jeg. Til slutt ble jeg så nervøs at jeg spurte produksjonen om jeg kunne få lov til å trekke meg. Det var mest på spøk, men litt på alvor også.

Jeg ble sminket og gjort pen, så ble jeg kjørt til lokalet der vielsen skulle foregå. Plutselig kom jeg på at jeg ikke hadde brudebuketten min. Den måtte oppdrives før vi kunne sette i gang. Jeg ble bare mer og mer nervøs. Brudebuketten kom, og jeg fikk endelig lov til å gå inn i rommet hvor Joakim stod, og hvor alle vennene og familiene våre var. I det jeg åpnet døren var det som om jeg fikk en svart duk foran meg. Jeg husker virkelig ingenting fra det tidspunktet, og jeg har sett på film i etterkant at jeg løp ned midtgangen i full fart til Joakim. Jeg tror jeg var veldig klar for å få det overstått og bare starte på mitt nye liv. Oppe hos Joakim ga vi hverandre vårt ja og ble erklært rette ektefolk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi ante ikke hvem den andre var og selv om Joakim introduserte seg med navn så fikk jeg ikke med meg hva han het før en stund etterpå. Det var en veldig fin dag, men også en veldig nervepirrende og skummel dag. Heldigvis kjente vi begge på at vi hadde god kjemi og at ekspertene hadde truffet riktig. Vi følte allerede da at vi var en god match, og at vi hadde mye likheter som vi kunne bruke som utgangspunkt i veien mot å bli kjent. Jeg sa til Joakim at jeg ikke kom til å bruke kun de 5 ukene på å bli bedre kjent, jeg kom til å bruke mange måneder på å finne ut om vi er en god match. Vi bestemte oss begge to for at uansett hva som skjer de neste 5 ukene, så skulle vi si ja til å fortsette å være gift på slutten av de ukene. Vi ville gi hverandre en real sjanse.

Jeg er så innmari glad for at vi bestemte oss allerede dag 1 for at vi skulle gi hverandre en sjanse. Det var flere ganger under de 5 ukene vi faktisk hadde lyst til å gå fra hverandre, men vi er like stae begge to og ingen av oss gir opp så lett. Vi visste at vi hadde blitt matchet av en grunn, og vi skulle ikke gå fra hverandre før vi var 100% sikre på at vi ikke fungerte sammen.

Under dette året så har det vært mange krangler og mange nedturer. Vi har brukt tid på å bli kjent, og vi har brukt tid på å bli trygge på hverandre. Vi har lært at ting tar tid, men vi har også lært at hvis vi ikke jobber for forholdet, så blir ikke forholdet bra. Vi har jobbet så utrolig hardt. Vi har såret hverandre. Vi har sagt stygge ting til hverandre. Og vi har hatet hverandre. Likevel har vi klart å jobbe oss igjennom våre utfordringer og komme dit vi er i dag. Vi har presset inn 6-7 år i et “vanlig” forhold inn i ett år. Vi har gått igjennom det mange par går igjennom etter mange år sammen inn i usle 365 dager.

Det har vært et utrolig tøft år. Det er mye som har skjedd under året som har vært vondt for oss begge. Jeg har mistet en stor del av min familie da min far sa at jeg ikke er en del av familien deres lenger. Men til gjengjeld, har jeg fått min egen familie i Joakim. Jeg tør faktisk å påstå at Joakim har blitt min familie. Han er den jeg betror meg til og han er den jeg gråter til. Han er ikke bare en ektemann eller en kjæreste, men han er den jeg skal leve sammen med resten av mitt liv og dele livet mitt med, på godt og vondt. Vi har blitt en familie og et team som tar alle viktige avgjørelser sammen. Vi ser hverandre og vi hører på hverandre. Hver eneste dag så våkner jeg opp og ønsker Joakim en fin dag på jobb, fordi jeg genuint vil at han skal ha det bra til alle døgnets tider. Og hvis jeg ser at han ikke har det så fint en dag, så graver jeg til jeg får et svar om hva som har skjedd eller hva han tenker på, og om det er noe jeg kan gjøre for at han skal få det bedre.

Vi bryr oss om hverandre på en helt annen måte enn vi har gjort før. Vi har en dyp kjærlighet for hverandre som jeg tror mange drømmer om. Vi gikk fra å være glad i hverandre til å virkelig elske hverandre og sette hverandre først. Vi har hoppet over forelskelsesfasen og brukt så mye tid på å bli kjent at vi har blitt så viktige for hverandre. Vi bryr oss så mye om hva den andre mener og hvordan den andre har det. Alt som var viktig før er liksom ikke så viktig lenger, så lenge vi er sammen.

Nå skal vi to bli til tre, og jeg kunne ikke vært mer sikker på at dette er riktig tidspunkt å få barn på. Joakim og jeg har alltid hatt det bra, men nå har vi blitt så harmoniske og det skal mye til før en av oss tenner på pluggene. Jeg tror faktisk ikke vi kommer til å komme i en situasjon på lang lang tid der vi krangler på samme måte som vi har gjort før. Jeg er faktisk ganske sikker på at det ikke kommer til å skje. Det har skjedd noe med tankegangen til både meg og Joakim, og tankene har endret seg radikalt. Joakim tar ikke alt som kritikk lenger, og jeg har blitt mye flinkere på å ta opp ting på en god og ikke sårende måte. Dessuten har jeg sluttet å tenke at Joakim ikke bryr seg når han ikke alltid gjør som jeg ber eller forventer. Jeg klarer mye enklere å sette meg inn i hans situasjon og tenke på hvordan han føler det. Vi har lært så mye om hverandre og om oss selv dette året. Jeg er sikker på at vi nå er veldig godt rustet til å få en liten baby og vi kommer til å passe så godt på lille jenta vår. Hun skal vokse opp i et trygt, harmonisk og stabilt hjem. Viktigst av alt så skal vi sørge for at vi jobber sammen for å gi henne det hjemmet hun fortjener.

Det er godt å kunne motbevise alle som ikke hadde troa på oss og faktisk vise dem at vi fungerer så bra sammen i hverdagen. Da jeg meldte meg på Gift ved første blikk håpet jeg på å finne en kjæreste, men jeg hadde aldri forventet at det skulle gå så bra som det gjør og at jeg skulle få min egen lille familie. Jeg kunne ikke vært lykkeligere, og dere som følger oss har sett hvor fint vi har det sammen og hvor godt vi utfyller hverandre. Jeg føler meg så heldig og privilegert som kan kalle Joakim for mannen min. Det er virkelig ingen andre jeg vil dele livet mitt med.

Joakim, jeg elsker deg av hele mitt hjerte ❤️

Instagram HER – Snapchat HER

I dag er det 2 måneder igjen til termin, og forrige torsdag ble jeg sykmeldt 50% da kroppen min trenger mer hvile og mindre stress enn den har fått de siste månedene. Jeg merker allerede på både humør og kropp at jeg føler meg bedre av å vite at jeg ikke skal ha de lange dagene på jobb og ikke skal jobbe like mye, men.. Jeg føler meg jo helt fin nå, så skal jeg ikke ringe legen og trekke sykemeldingen?

Tidligere, så har jeg med mindre jeg har vært innlagt på sykehus, vært på jobb uavhengig av hvordan jeg føler meg. Sist gang jeg var sykmeldt var i forbindelse med operasjonen da legen diagnostiserte meg med endometriose, og gangen før det igjen var jeg jo innlagt på sykehus i 6 dager.

Jeg er veldig pliktoppfyllende og sliter med å tenke at man nødvendigvis ikke trenger å være dødssyk før man er borte fra jobb. Jeg har en arbeidsmoral uten like (liker jeg å tro selv), og jeg liker ikke å snylte på systemet. Nå skal jeg forberede meg til å føde et barn, og jeg har med vilje valgt å ikke lese meg opp så mye på det, da jeg ikke vil vite hva som venter meg. Men vondt har jeg hørt at det gjør, og jeg vil få lite søvn og hvile etter barnet er født.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Likevel klarer jeg ikke å overbevise meg selv om at det kommer til å bli så tøft at jeg trenger hvilen jeg kan få nå, og derfor kortere arbeidsdager og mindre stress. Hva er det inni meg som gjør at jeg føler at jeg må være på jobb når resten av kontoret er der? Hva er det som gjør at jeg tenker at jeg snylter på systemet fordi jeg føler meg helt ok nå og derfor burde jobbet like hardt og like lenge? Graviditet er jo som kjent ingen sykdom, men kroppen blir fortere sliten og orker mindre. Jeg har jo orket nada etter jobb de siste månedene, og bare villet ligge på sofaen og sove. Jeg MÅ derfor bli bedre på å fortelle meg selv at jeg trenger dette, om ikke for min egen skyld, så for Ella sin skyld. Kroppen min trenger ro for å komme meg fra de plagene jeg har hatt i forbindelse med graviditeten.

Jeg fikk en wake-up call forrige onsdag da jeg endte opp på føden. Hadde jeg ikke hatt plager, så hadde jeg ikke dratt dit. Plagene har faktisk allerede blitt bedre med litt mer ro og hvile, så jeg må jo bare si til meg selv at går jeg tilbake til det tempoet jeg hadde så vil jeg ende opp i samme onde sirkelen. Jeg føler meg ok fordi jeg har fått hvile så mye de siste dagene og denne helgen, men jeg kommer ikke til å føle meg ok hvis jeg fortsetter å presse kroppen. Jeg merker at dette sliter litt på psyken, men jeg må bare høre på de rundt meg og lytte til kroppen. Er det flere som føler det slik?

Instagram HER Snapchat HER