ER JEG KLAR FOR Å BLI MAMMA?

Jo nærmere jeg kommer termin, jo mer begynner jeg å tenke på dette. Er jeg egentlig klar for å bli mamma? Skal jeg virkelig bli mamma? Er jeg klar for denne utfordringen? Samtidig som det virker så utrolig langt unna, så kjenner jeg på meg at det nærmer seg og at jeg vet lite om hva jeg går til. Jeg har vært utrolig avslappet i svangerskapet og tenkt at jeg og Joakim fikser dette sammen. Jeg har jo alltid ønsket å få barn, men jeg har kanskje aldri skjønt hva det innebærer. Misforstå meg rett – jeg vet at det er en tøff utfordring og at livet vil endre seg totalt. De siste par dagene har jeg likevel begynt å tenke på om dette er noe jeg klarer, eller om jeg er klar for det.

Jeg leste et sted at i de siste ukene før fødsel så øker hormonnivåene i kroppen. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det kan jo hende det har skjedd med meg og at jeg derfor begynner å tenke på ting jeg ikke har tenkt på før i svangerskapet. Jeg vil bare fortsette å være avslappet og ta ting som det kommer, for det er jo det som funker for meg og min personlighet!

En av de tingene jeg gleder meg mest til med å bli mamma er å kjenne på at en liten baby er så avhengig av meg. Jeg gleder meg til å kjenne på det ansvaret og vite at jeg er så viktig for en annen person. Men har jeg tatt meg vann over hodet? Kommer jeg til å synes det er for mye ansvar? Å ta ansvar for en baby er å ta vare på alle dens behov, og ikke minst oppdra den til å bli et ansvarlig individ. Jeg ønsker jo at min datter skal få gode verdier og vokse opp til å bli et godt menneske. Å oppdra et barn er et stort ansvar. Datteren vår sin fremtid avhenger av hvilke verdier vi lærer henne og hvordan vi tar vare på henne.

Det jeg har skjønt er at man aldri kan bli helt klar for å bli forelder, før man faktisk blir det. Jeg tror ikke jeg kan forestille meg hvordan det er å være mamma før jeg faktisk holder babyen min i armene mine Jeg tror virkelig ikke baby kommer før om noen uker, men hun kan jo i prinsipp komme til verden når som helst. Jeg har alltid kastet meg ut i ting og stolt på meg selv og min evne til å takle ting, men shit så redd jeg er. Jeg aner ikke hvordan man holder en nyfødt engang!

Det positive er at både Joakim og jeg er stabile og sterke mennesker som tåler mye motgang. Vi har god økonomi og gode verdier. Så selv om jeg nå sitter og tenker på om jeg faktisk er klar for dette, så må jeg faktisk bare bli klar for det. Om ikke nå, så når baby kommer. Frem til da skal jeg prøve å nyte tiden med baby og liv i magen, for plutselig har livet vårt snudd seg på hodet og vi har en ny sjef i hus.

Tenk at vår nye sjef ligger i magen min ♡



Instagram HER – Snapchat HER

MIN HISTORIE

Jeg snappet for kontoen Jovialemammaer i går. Hver gang jeg har snappet der så er det flere som har spurt meg om min bakgrunn og hvor jeg kommer fra. Hver gang så har jeg svart at jeg kommer fra Oslo og at jeg er vokst opp på Grorud, men flyttet hjemmefra da jeg var rundt 18. I går valgte jeg å dele hele sannheten. Jeg har lenge vært usikker på om jeg orket å dele noe om min bakgrunn, for det har vært tøft for meg å akseptere det selv, men i går bestemte jeg meg for å dele min historie.

Som dere har fått et innblikk i tidligere, så er min mor fra Finland og far er fra Palestina. Jeg flyttet fra Dubai til Norge da jeg var 9-10 år, og brukte mye tid på å tilpasse meg både kulturen og levemåten her i Norge. Sakte men sikkert så følte jeg meg veldig integrert. Så integrert at jeg følte meg som en del av den norske kulturen. Jeg følte plutselig en slags tilhørighet, litt som om jeg hadde funnet min plass.

I årene som kom var jeg både rebelsk og opprørsk, og ville vise verden hvor jeg stod og hvem jeg var. Jeg har alltid vært den personen som har snakket høyest om mine meninger og som har stått lengt frem og vist frem hvem jeg er. Min psykolog i tenårene pleide alltid å kalle meg for Jeanne D´arc (en nasjonal heltinne i Frankrike på 1400-tallet som stod opp for det hun mente var riktig).

Jeg har aldri vært redd for konflikt, eller for å bli snakket dårlig om. Mine verdier har alltid bestått i at man skal være et godt medmenneske, samme hva du heter, hvor du kommer fra, hvilken religion du har, og hvilken legning du har. Jeg har alltid bare vært meg selv, og har prøvd å være et så godt menneske som mulig, og om noen har følt seg krenket av det så er det ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg har selvfølgelig feilet på veien, men har så godt jeg har kunnet lære av det og bli et bedre menneske.

Jeg delte i går at jeg dessverre ikke har fått så mye støtte fra min far i mine valg. Mine valg har bestått av å kjempe for meg selv og for min identitet. Jeg har villet vise verden at hvis man jobber hardt nok så kan man skape sin egen lykke. Dette har ikke alltid falt i god smak hos noen, og helt ærlig, så bryr jeg meg ikke så mye om det nå. Jeg har brukt mange år på å akseptere at det er slik det er, og jeg har brukt mange år på å akseptere meg selv for den personen jeg er. Likevel ønsker jeg å være åpen om den kampen jeg har kjempet, fordi jeg vet at, uavhengig av religion og kultur, så finnes det så mange med et dårlig forhold til enten en eller begge sine foreldre eller noen andre i sin familie. Jeg vil gi oss en stemme.

Jeg vil vise at det går an å bli lykkelig. Det går an å ta egne valg, og å bestemme over sitt eget liv. Jeg lever dette livet mitt kun for meg, og ingen andre. Og jeg setter uendelig stor pris på de som faktisk støtter meg, og som ser det gode i meg. Jeg har lenge vært flau over min bakgrunn, men jeg har innsett det siste året at det absolutt ikke er noe å være flau over. Det er jo nettopp min historie som har gjort meg til den jeg er!

Nå som jeg straks skal bli mamma selv, har det vært ekstremt viktig for meg å finne noen med like verdier og som står for det samme jeg står for. Derfor funket faktisk matchingen til Gift ved første blikk ekspertene. De fant en person for meg som delte mine verdier og som visste hva det betød å ha hatt det tøft i livet. De fant en person som jobber for det han vil ha, og som jobber for å skape sin lykke. Sammen har vi jobbet for å komme dit vi er i dag. Joakim har hjulpet meg mye med å takle alt det vanskelige det siste året. Han har ikke alltid vært enig i mine valg eller ting jeg har gjort, men han har støttet meg og stått opp for meg. Nettopp derfor tror jeg vi kommer til å bli gode foreldre som vil føre disse verdiene videre.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men med deres støtte tør jeg å snakke om baksiden også. Tusen takk til alle dere som har sendt gode ord til meg, og som har støttet meg i mitt valg å være åpen og å dele sårbare ting ♡



Instagram HER – Snapchat HER

LENGE LEVE KJÆRLIGHETEN!

Dette siste året har bestått av mange nedturer og enda flere oppturer. Det er helt vanlig i et ekteskap, men ekteskapet vårt er ikke et vanlig ekteskap. Vi giftet oss for nøyaktig et år siden i regi av Gift ved første blikk, og jeg husker dagen som om det var går. Jeg våknet nervøst opp i sengen, spiste litt frokost, og gjorde meg klar til å bli hentet for å bli kjørt til Sem gård i Asker. Det var der vi skulle gifte oss. Jeg hadde aldri vært der før, men hadde jo sett det på Gift ved første blikk, så jeg visste jo sånn ca hvordan det så ut der. I Sem ble jeg eskortert til et rom hvor jeg skulle bli sminket og ta på meg brudekjolen. Jeg var ikke så nervøs til å begynne med, men jo mer klokken ble, jo mer nervøs ble jeg. Til slutt ble jeg så nervøs at jeg spurte produksjonen om jeg kunne få lov til å trekke meg. Det var mest på spøk, men litt på alvor også.

Jeg ble sminket og gjort pen, så ble jeg kjørt til lokalet der vielsen skulle foregå. Plutselig kom jeg på at jeg ikke hadde brudebuketten min. Den måtte oppdrives før vi kunne sette i gang. Jeg ble bare mer og mer nervøs. Brudebuketten kom, og jeg fikk endelig lov til å gå inn i rommet hvor Joakim stod, og hvor alle vennene og familiene våre var. I det jeg åpnet døren var det som om jeg fikk en svart duk foran meg. Jeg husker virkelig ingenting fra det tidspunktet, og jeg har sett på film i etterkant at jeg løp ned midtgangen i full fart til Joakim. Jeg tror jeg var veldig klar for å få det overstått og bare starte på mitt nye liv. Oppe hos Joakim ga vi hverandre vårt ja og ble erklært rette ektefolk.

Vi ante ikke hvem den andre var og selv om Joakim introduserte seg med navn så fikk jeg ikke med meg hva han het før en stund etterpå. Det var en veldig fin dag, men også en veldig nervepirrende og skummel dag. Heldigvis kjente vi begge på at vi hadde god kjemi og at ekspertene hadde truffet riktig. Vi følte allerede da at vi var en god match, og at vi hadde mye likheter som vi kunne bruke som utgangspunkt i veien mot å bli kjent. Jeg sa til Joakim at jeg ikke kom til å bruke kun de 5 ukene på å bli bedre kjent, jeg kom til å bruke mange måneder på å finne ut om vi er en god match. Vi bestemte oss begge to for at uansett hva som skjer de neste 5 ukene, så skulle vi si ja til å fortsette å være gift på slutten av de ukene. Vi ville gi hverandre en real sjanse.

Jeg er så innmari glad for at vi bestemte oss allerede dag 1 for at vi skulle gi hverandre en sjanse. Det var flere ganger under de 5 ukene vi faktisk hadde lyst til å gå fra hverandre, men vi er like stae begge to og ingen av oss gir opp så lett. Vi visste at vi hadde blitt matchet av en grunn, og vi skulle ikke gå fra hverandre før vi var 100% sikre på at vi ikke fungerte sammen.

Under dette året så har det vært mange krangler og mange nedturer. Vi har brukt tid på å bli kjent, og vi har brukt tid på å bli trygge på hverandre. Vi har lært at ting tar tid, men vi har også lært at hvis vi ikke jobber for forholdet, så blir ikke forholdet bra. Vi har jobbet så utrolig hardt. Vi har såret hverandre. Vi har sagt stygge ting til hverandre. Og vi har hatet hverandre. Likevel har vi klart å jobbe oss igjennom våre utfordringer og komme dit vi er i dag. Vi har presset inn 6-7 år i et “vanlig” forhold inn i ett år. Vi har gått igjennom det mange par går igjennom etter mange år sammen inn i usle 365 dager.

Det har vært et utrolig tøft år. Det er mye som har skjedd under året som har vært vondt for oss begge. Jeg har mistet en stor del av min familie da min far sa at jeg ikke er en del av familien deres lenger. Men til gjengjeld, har jeg fått min egen familie i Joakim. Jeg tør faktisk å påstå at Joakim har blitt min familie. Han er den jeg betror meg til og han er den jeg gråter til. Han er ikke bare en ektemann eller en kjæreste, men han er den jeg skal leve sammen med resten av mitt liv og dele livet mitt med, på godt og vondt. Vi har blitt en familie og et team som tar alle viktige avgjørelser sammen. Vi ser hverandre og vi hører på hverandre. Hver eneste dag så våkner jeg opp og ønsker Joakim en fin dag på jobb, fordi jeg genuint vil at han skal ha det bra til alle døgnets tider. Og hvis jeg ser at han ikke har det så fint en dag, så graver jeg til jeg får et svar om hva som har skjedd eller hva han tenker på, og om det er noe jeg kan gjøre for at han skal få det bedre.

Vi bryr oss om hverandre på en helt annen måte enn vi har gjort før. Vi har en dyp kjærlighet for hverandre som jeg tror mange drømmer om. Vi gikk fra å være glad i hverandre til å virkelig elske hverandre og sette hverandre først. Vi har hoppet over forelskelsesfasen og brukt så mye tid på å bli kjent at vi har blitt så viktige for hverandre. Vi bryr oss så mye om hva den andre mener og hvordan den andre har det. Alt som var viktig før er liksom ikke så viktig lenger, så lenge vi er sammen.

Nå skal vi to bli til tre, og jeg kunne ikke vært mer sikker på at dette er riktig tidspunkt å få barn på. Joakim og jeg har alltid hatt det bra, men nå har vi blitt så harmoniske og det skal mye til før en av oss tenner på pluggene. Jeg tror faktisk ikke vi kommer til å komme i en situasjon på lang lang tid der vi krangler på samme måte som vi har gjort før. Jeg er faktisk ganske sikker på at det ikke kommer til å skje. Det har skjedd noe med tankegangen til både meg og Joakim, og tankene har endret seg radikalt. Joakim tar ikke alt som kritikk lenger, og jeg har blitt mye flinkere på å ta opp ting på en god og ikke sårende måte. Dessuten har jeg sluttet å tenke at Joakim ikke bryr seg når han ikke alltid gjør som jeg ber eller forventer. Jeg klarer mye enklere å sette meg inn i hans situasjon og tenke på hvordan han føler det. Vi har lært så mye om hverandre og om oss selv dette året. Jeg er sikker på at vi nå er veldig godt rustet til å få en liten baby og vi kommer til å passe så godt på lille jenta vår. Hun skal vokse opp i et trygt, harmonisk og stabilt hjem. Viktigst av alt så skal vi sørge for at vi jobber sammen for å gi henne det hjemmet hun fortjener.

Det er godt å kunne motbevise alle som ikke hadde troa på oss og faktisk vise dem at vi fungerer så bra sammen i hverdagen. Da jeg meldte meg på Gift ved første blikk håpet jeg på å finne en kjæreste, men jeg hadde aldri forventet at det skulle gå så bra som det gjør og at jeg skulle få min egen lille familie. Jeg kunne ikke vært lykkeligere, og dere som følger oss har sett hvor fint vi har det sammen og hvor godt vi utfyller hverandre. Jeg føler meg så heldig og privilegert som kan kalle Joakim for mannen min. Det er virkelig ingen andre jeg vil dele livet mitt med.

Joakim, jeg elsker deg av hele mitt hjerte ❤️



Instagram HER – Snapchat HER

BURDE JEG TREKKE SYKEMELDINGEN?

I dag er det 2 måneder igjen til termin, og forrige torsdag ble jeg sykmeldt 50% da kroppen min trenger mer hvile og mindre stress enn den har fått de siste månedene. Jeg merker allerede på både humør og kropp at jeg føler meg bedre av å vite at jeg ikke skal ha de lange dagene på jobb og ikke skal jobbe like mye, men.. Jeg føler meg jo helt fin nå, så skal jeg ikke ringe legen og trekke sykemeldingen?

Tidligere, så har jeg med mindre jeg har vært innlagt på sykehus, vært på jobb uavhengig av hvordan jeg føler meg. Sist gang jeg var sykmeldt var i forbindelse med operasjonen da legen diagnostiserte meg med endometriose, og gangen før det igjen var jeg jo innlagt på sykehus i 6 dager.

Jeg er veldig pliktoppfyllende og sliter med å tenke at man nødvendigvis ikke trenger å være dødssyk før man er borte fra jobb. Jeg har en arbeidsmoral uten like (liker jeg å tro selv), og jeg liker ikke å snylte på systemet. Nå skal jeg forberede meg til å føde et barn, og jeg har med vilje valgt å ikke lese meg opp så mye på det, da jeg ikke vil vite hva som venter meg. Men vondt har jeg hørt at det gjør, og jeg vil få lite søvn og hvile etter barnet er født.

Likevel klarer jeg ikke å overbevise meg selv om at det kommer til å bli så tøft at jeg trenger hvilen jeg kan få nå, og derfor kortere arbeidsdager og mindre stress. Hva er det inni meg som gjør at jeg føler at jeg må være på jobb når resten av kontoret er der? Hva er det som gjør at jeg tenker at jeg snylter på systemet fordi jeg føler meg helt ok nå og derfor burde jobbet like hardt og like lenge? Graviditet er jo som kjent ingen sykdom, men kroppen blir fortere sliten og orker mindre. Jeg har jo orket nada etter jobb de siste månedene, og bare villet ligge på sofaen og sove. Jeg MÅ derfor bli bedre på å fortelle meg selv at jeg trenger dette, om ikke for min egen skyld, så for Ella sin skyld. Kroppen min trenger ro for å komme meg fra de plagene jeg har hatt i forbindelse med graviditeten.

Jeg fikk en wake-up call forrige onsdag da jeg endte opp på føden. Hadde jeg ikke hatt plager, så hadde jeg ikke dratt dit. Plagene har faktisk allerede blitt bedre med litt mer ro og hvile, så jeg må jo bare si til meg selv at går jeg tilbake til det tempoet jeg hadde så vil jeg ende opp i samme onde sirkelen. Jeg føler meg ok fordi jeg har fått hvile så mye de siste dagene og denne helgen, men jeg kommer ikke til å føle meg ok hvis jeg fortsetter å presse kroppen. Jeg merker at dette sliter litt på psyken, men jeg må bare høre på de rundt meg og lytte til kroppen. Er det flere som føler det slik?

 

 



Instagram HER Snapchat HER

Å FLYTTE FRA MYRVOLL?

Joakim og jeg får fortsatt spørsmål og kommentarer om hvorfor Joakim måtte selge huset sitt på Myrvoll til fordel for kjøp av leiligheten på Grünerløkka. Jeg ønsker i utgangspunktet ikke å forsvare valg vi tar som er til vårt beste, men det ser ut som om jeg må gjøre det denne gangen da jeg vil at andre skal forstå. Det er trist at folk ikke kan bare slippe det og la oss være lykkelige.

Først må jeg si at Joakim er en voksen mann og det var hans valg å selge huset. Det var ikke slik at jeg kuet han eller tvang han til å selge huset sitt.

 

🌸 Vi ville ha et sted som er vårt, og ikke et sted som er mitt eller hans.

🌸 Huset på Myrvoll betydde ikke så mye for Joakim og det var bare et sted han bodde i. Han var ikke knyttet til det på noe måte og slet derfor ikke med å ta valget om å selge det.

🌸 Jeg ønsket ikke å bo et sted hvor Joakim hadde bodd med en eks-kjæreste før meg.

🌸 Det var faktisk Joakim som sa at enten bor vi på Grünerløkka eller så bor vi ingen steder.

🌸 Vi ønsket å bo et sted hvor det var kort vei til begges venner og nettverk. Nå kan Joakim dra til Kolbotn/Myrvoll når han vil, og jeg på min side kan dra ut andre veien. Jeg er fra Grorud og de fleste vennene mine bor på Østkanten, så vi fant ut at Grünerløkka var midt på.

🌸 Vi ønsket å ha muligheten til å kunne være spontane og ikke måtte planlegge alt, særlig i bli-kjent fasen og i den perioden hvor vi fortsatt jobbet med å bli trygge på hverandre.

🌸 Jeg var rett og slett ikke klar for det ansvaret som kom med et hus. Jeg var ikke klar for å måke snø, rake løv, luke etc. For meg ble det en veldig skremmende tanke å skulle bo i hus og vi kjøpte derfor heller en stor leilighet. Joakim respekterte selvfølgelig det og ville ikke presse meg til noe jeg ikke var klar for.

🌸 Huset på Myrvoll hadde ikke vært huset vi hadde bodd i resten av våren liv uansett. Grünerløkka er en mellomstasjon i noen år hvor vi kan dyrke forholdet, før vi kjøper oss et stort hus med stor hage som vi føler oss trygge på at vi ønsker å bo i i mange mange år, om ikke resten av vårt liv.

 

Dette er et valg vi tok SAMMEN, og som var til vårt beste. Vi har aldri hatt det bedre, og dere som har sett oss ser hvilket sterkt bånd vi har knyttet. Jeg tror helt ærlig ikke at vi hadde hatt det så bra hvis vi ikke hadde bestemt oss for å kjøpe og flytte til noe felles.

Jeg unner ALLE den kjærligheten Joakim og jeg har fått for hverandre. Men – den kjærligheten kommer ikke uten hardt arbeid og valg som er til parets beste.

 



Instagram HER Snapchat HER

TUR TIL FØDEN

I går var det veldig stille fra meg, både her og i andre SOME kanaler. Grunnen er at jeg fikk mye vondt i magen og jeg trodde også på et tidspunkt at jeg lakk fostervann. Jeg hadde egentlig en legetime jeg skulle gå på, men Joakim anbefalte meg å ringe jordmor. Jeg ringte litt rundt og endte opp med å dra på en sjekk til Ullevål på fødeavdelingen. De ville sjekke om jeg hadde for tidlig vannavgang, på grunn av mine mistanker om det og fordi jeg har hatt så mye vondt i magen.

Jeg kom inn på føde- og gyn mottak, og etter litt venting fikk jeg komme inn og snakke med jordmor. De ville ta en sjekk på baby og ta en prøve og sjekke at det som lakk ikke var fostervann. Heldigvis viste det seg at baby hadde det veldig fint og det jeg lakk ikke var fostervann, men unormale mengder gjennomsiktig og luktfri utflod, som lett kunne mistenkes til å være fostervann. Jeg beklager om det blir for mye ekle detaljer. De anbefalte meg likevel å dra til legen og trappe litt ned, så i dag skal jeg til legen og snakke med han om magesmertene. Jordmor trodde de skyldtes tarmer som ble most og som skapte trøbbel.

Da jeg kom hjem fikk jeg en trist følelse over meg at jeg følte meg dramatisk og at siden det ikke er noe galt så skaper jeg bare bry. Det er en ting jeg sliter mye med, og det er at jeg alltid er redd for at andre skal tenke at jeg er til bry eller at jeg klager og syter for mye. Jeg mistenker jo at jeg ikke fikk diagnosen endometriose før det hadde 9 år fordi jeg trodde på legen da jeg ble fortalt at jeg syter for mye og at det ikke var noe galt med meg, at det kun var luft i magen. Sannheten var jo at jeg fikk en diagnose som forklarte alt jeg hadde slitt med i alle disse årene. Mye av dette gjenspeiler seg også i meg som ansatt. Jeg står jo på og prøver å aldri klage, selv om det kanskje går utover helsen min til tider.

Nå er det to måneder til termin, og jeg har innsett at jeg kanskje må begynne å tenke på meg selv, på Joakim, på Cleo, og på det  aller viktigste, på baby Ella. De klarer seg ikke uten meg, og jeg klarer meg ikke uten dem, så nå må jeg slutte å stresse og bare sørge for at jeg får den hvilen jeg trenger før baby kommer.

Uansett så var det godt å få en ekstra sjekk og vite at baby Ella ikke kunne hatt det bedre. Takk for alle gode ord jeg fikk fra dere i går, det setter jeg uendelig stor pris på ♡

 

 



Instagram HER Snapchat HER

9,4 UKER IGJEN

 

Er det lov å si at det er 9,4 uker igjen til termin? Eller skulle jeg sagt at det er 10 uker igjen? Jeg har i hvert fall begynt å tillate meg selv å telle ned i uker. 9,4 uker igjen til termin, 6 uker til Ella ikke er prematur lenger, 3 uker til 1-års bryllupsdag.. Ja, dere skjønner tegningen.

Jeg begynner altså å bli veldig utålmodig, og selv om vi fortsatt mangler mye og har en del å gjøre klart før baby Ella kommer, så er det en trøst for meg at tiden faktisk beveger seg fremover og at for hver dag som går så er jeg et steg nærmere å møte den fine skapningen i magen min. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad i noen jeg aldri har møtt før, og når jeg kjenner at hun lever og sparker meg hardt i magen, så blir jeg glad. Jeg stirrer heller en time på magen min for å se sparkene enn en time på tv-en.

Jeg gleder meg så enormt til vi har babyen vår i armene våre. Til å komme hjem til Cleo. Og til å bli en liten familie. Jeg har alltid drømt om å få min egen familie, spesielt når det har gått dårlig under min oppvekst. Jeg har alltid tenkt at jeg lærer av andres feil (og mine egne feil) og skal gi mine barn den beste oppveksten de kan få. Nå går drømmen i oppfyllelse og jeg skal bli den beste mammaen jeg kan bli for både for Ella og eventuelt hennes søsken.

Jeg er litt i mimremodus om dagen. September 2018 skjedde det så mye i livet mitt, både på godt og vondt, og det er godt å kunne tenke tilbake på det og si at jeg har lært mye av å ikke bare gifte meg med en jeg aldri hadde møtt før, men også å møte motgang på hjemmefronten hvor dette ekteskapet var totalt uakseptabelt. Jeg er glad jeg tør å ta egne valg og lytte til min intuisjon.

Det er enkelt å si at man alltid skal høre på seg selv, men vi alle vet at det er vanskelig når man står i det og du blir fortalt at du er en skam og at alt man gjør er feil. Jeg er glad jeg klarte å luke ut alt og bare fokusere på meg selv og hva jeg trengte. Hva hadde skjedd hvis jeg ga etter og ga opp? Nei, da hadde jeg ikke vært gift med Joakim og da hadde jeg ikke båret på en baby som allerede har brakt så mye lykke inn i livet mitt. Jeg hadde fortsatt å føle meg mislykket og liten og at ingen ville ha meg og min bagasje.

Forrige september fikk jeg en boost av å tørre å ta egne valg og gå mine egne veier. Det har aldri føltes så bra å bare drite i det andre sier og gjøre det jeg vil. Jeg tok en stor sjanse, og det var verdt hver eneste tåre!

Våg å ta sjanser!

 

 



Instagram HER Snapchat HER

DAGEN LIVET MITT ENDRET SEG

God mandag ❤️

Jeg håper dere har hatt en fin helg! Jeg har selv hatt en veldig fin helg. Lørdagen gikk til avslapping hele dagen, og i går arrangerte jeg som dere så babyshower for Karine. Formen min skranter litt om dagen, og jeg tror jeg må ringe legen og se om det er noe vi kan gjøre med det. Jeg har litt for mye og intense smerte i magen, så jeg må få sjekket det ut. Det viktigste er at Ella har det bra, og det tror jeg hun har, men er som mange av dere sier til meg: Ella har det bra hvis jeg har det bra. Jeg holder dere oppdatert på formen ☺️

I dag er ingen vanlig dag, for i dag er det nøyaktig ett år siden jeg ble oppringt av Gift ved første blikk produksjonen. Jeg hadde ventet spent hele helgen på at de skulle ringe. Jeg visste på forhånd at hvis de fant en match til meg, så skulle de ringe meg den dagen; 2. september 2018.

Jeg husker at når søndagen 2. september kom så var jeg veldig nervøs hele dagen og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Av en eller annen grunn så hadde jeg en intuisjon og magefølelse på at de hadde funnet en match til meg. Jeg visste det på en eller annen måte. Så når dagen kom så satt jeg hele dagen og trippet. Vi var i bryllupet til en venninne den dagen. Plutselig fikk jeg et ubesvart anrop fra produksjonen, og jeg gikk ut og prøvde å ringe tilbake, men fikk ingen svar. Så jeg ble enda mer nervøs.

Men så ringte de meg tilbake, og magefølelsen stemte. Jeg hadde med meg Karine ut, og hun skjønte det med en gang på ansiktsuttrykket mitt. “Vi har funnet en match til deg og du skal gifte deg om tre uker”. Jeg brøt sammen i gråt av både glede og nervøsitet. Tenk at jeg skulle gifte meg om tre uker, med noen jeg ikke visste hvem var! Jeg fikk ikke lov til å si noe til noen, så jeg gikk tilbake til bryllupsmiddagen og var helt stoneface. Jeg sa til de andre at ekspertene ikke hadde bestemt seg enda og at det skulle ta enda litt lenger tid. Heldigvis klarte jeg å ljuge og bli trodd på 😅

Karine ble med meg hjem senere på kvelden, og vi spiste godteri og så på Gift ved første blikk. Jeg måtte jo forberede meg litt og se hva jeg gikk til! De tre ukene etter bestod av forberedelser, både mentalt og fysisk. Vi filmet en del, jeg skulle finne kjole, og jeg skulle innstille meg på at jeg skulle gifte meg og livet mitt kom til å forandre seg totalt. Stakkars hun som måtte sy om kjolen min, hun fikk høre det, hehe! Jeg var jo så stresset for at kjolen ikke skulle passe, og jeg hadde bare noen dager på meg. Herregud, de tre ukene var kanskje de lengste tre ukene i mitt liv. Jeg ville bare bli ferdig med alt og møte mannen min!

Resten er historie ❤️

 

 



Instagram HER Snapchat HER

 

DET ER NÅ DU KAN BLI FEIT!

 

Kropp og kroppsfokus er et veldig hett tema om dagen. Ikke bare om dagen egentlig. Jeg føler det har vært det lenge. Men med ordet kropp kommer mange tanker og mange meninger.

Det jeg har bitt meg fast i i det siste, er en kommentar jeg fikk her om dagen: “det er nå du kan bli feit”. Hva betyr det egentlig? Skal jeg liksom spise mer enn jeg har lyst på og orker bare fordi jeg er gravid og kan bruke det som en unnskyldning for å legge på meg? Hvorfor skal noen ha en mening om at jeg kan fråtse i meg bare fordi jeg er gravid?

Alle graviditeter er forskjellige, og ikke misforstå meg, om noen andre gravide damer har større matlyst enn meg så er det selvfølgelig ikke noe galt i det, men jeg selv har ikke økt matlysten så drastisk og jeg spiser normalt. Det er ikke sånn at jeg kommer hjem og tenker: “i dag skal jeg kaste i meg 3 sjokoladeplater bare fordi jeg er gravid og kan”. Har jeg lyst på sjokolade så spiser jeg det uavhengig om jeg er gravid eller ikke. Jeg spiser potetgull hver eneste dag i noen uker, gravid eller ei.

Det er interessant at jeg blir fortalt “Jaja, spis den da siden du er gravid. Du spiser jo for to”. Men sannheten er jo at jeg ikke spiser for to i mengde. Jeg spiser meg mett og jeg er fornøyd med å ha et balansert forhold til mat uten å tenke over eller bli stresset hvis jeg spiser for mye eller for lite en dag.

Det er når andre begynner å blande seg inn i ens matvaner at kropp faktisk blir et tema. Om alle hadde mind their own business og ikke sagt at sånn og sånn skal det være, så tror jeg mange flere hadde hatt det bra med seg selv. Heldigvis er jeg trygg nok i meg selv at jeg rister av meg de fleste kommentarer og bryr meg svært lite, men barn og unge som vokser opp i dagens samfunn får høre det fra alle hold at dette kan du spise og dette kan du ikke spise. Nei-mat er fy-mat sies det, men hvorfor har vi det i hele tatt laget oss regler om nei-mat og ja-mat? Hvilke signaler sender det ut? La alle spise hva de vil og hvor mye de vil, og blander vi oss ikke inn, så er jeg sikker på at vi alle vil føle oss bedre!

Alle mennesker er unike, og alle mennesker er vakre!

 

 



Instagram HER Snapchat HER

I DAG ER JEG SLITEN.

Huff, jeg har egentlig ikke lyst til å skrive dette innlegget da det ikke er likt meg å “klage” eller fortelle andre når jeg er sliten, men nå begynner jeg å kjenne det på kroppen. Følelsen jeg sitter med akkurat nå er lik den følelsen man sitter med når man har jobbet et helt år og det er like før man tar sommerferie. Jeg kjenner at jeg kunne trengt en tre ukers ferie, selv om det ikke er så lenge siden vi var borte i tre uker.

Jeg jobber jo fulltid enda og det er ingen grunn til at jeg ikke skal gjøre det, da jeg føler meg helt frisk og har ingen store plager, men på dager som denne hvor kroppen min bare er daff og sliten skulle jeg ønske at jeg var hjemme i senga eller sofaen og gjorde ingenting. I går hadde jeg en svært hektisk dag på jobb hvor jeg løp rundt som en hønemor og ikke fikk satt meg ordentlig ned, og det merker jeg i dag.

 

 

Jeg sov på sofaen i tre timer i går, før jeg ruslet ned i senga. Joakim var så snill og både lagde middag og gikk kveldstur med Cleo (som egentlig er min jobb). Vi deler på oppgavene hjemme; morgentur og kveldstur med Cleo er mine oppgaver, mens Joakim har ettermiddagsturen. Jeg våknet i tillegg veldig tidlig i morges på grunn av krampe i leggen. Heldigvis er det kun tredje gangen jeg opplever det, sist gang var i Spania i juli, så jeg krysser fingrene for at det ikke skjer igjen. Det er ekstremt vondt og føles som benet fra kneet og ned skal dette av!

Jeg kjenner jo selvfølgelig på kroppen nå at jeg trenger helg. Nå har jeg også begynt å telle ned dager til permisjon. Min siste arbeidsdag er 17. oktober, og det kan ikke komme fort nok. Om noen dager føles det sikkert annerledes, og da vil jeg være like blid og glad igjen, men akkurat nå er jeg så sliten og har mistet litt “motivasjonen”. Jeg er dog sikker på at humøret tar seg opp når jeg ser Joakim senere og han får meg til å le, som han alltid klarer ♡

Jeg synes det er greit å dele slike dager med dere også, for jeg vet at jeg som regel er veldig glad og blid, og jeg håper det er slik dere oppfatter meg også. Men jeg er samtidig bare et menneske og har mine dager jeg også ♡

Ønsker dere en riktig fin fredag!

 



Instagram HER Snapchat HER