Jeg har sluttet å bry meg…

Dere som har sett på Gift ved første blikk, husker dere at jeg hang meg oppi absolutt alt? Jeg skulle ha kontroll på alt og ting skulle liksom gjøres på min måte. Mye av skylden til det er fordi jeg var i en utrolig presset situasjon og jeg visste ofte ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde kamera trykket oppi trynet både når jeg hadde en god dag og en dårlig dag, og den som fikk gjennomgå er jo selvfølgelig Joakim. Jeg brydde meg om helt ubetydelige ting, men alt jeg prøvde å gjøre var å beskytte meg selv. Jeg kunne ikke la denne mannen, som jeg ikke kjente, såre meg. Jeg skulle sørge for at jeg eventuelt såret han først. Og akkurat det samme vet jeg at Joakim tenkte, som da han slo opp på fest. Vi lekte en liten lek der det handlet om å vinne kontrollen.

Det var en veldig tøff tid. I tillegg lå jeg på sykehuset med uforklarlige smerter i 6 dager, og leger som ikke trodde på meg. Det, i tillegg til at jeg skulle bli kjent med Joakim, gjorde noe inni meg. Samtidig som jeg fikk masse følelser for Joakim, fikk jeg et større behov for å kontrollere situasjonen. Det var etter sykehuset at både pommes frites episoden kom, og at Joakim slo opp med meg.

Da programmet gikk på TV fikk jeg mildt sagt gjennomgå. Jeg fikk meldinger og kommentarer på sosiale medier og diverse forumer at jeg er en bitch og at de synes synd på Joakim som må leve med meg. Det disse menneskene ikke så, som skjedde bak kulissene, var at både jeg og Joakim slet med å miste den kontrollen. Joakim var bare mye flinkere enn meg til å skjule det da kamera var der. Den luringen!

 

 

Uansett – en dag så sluttet jeg bare å bry meg. Jeg sluttet å bry meg om småting. Jeg sluttet å bry meg om at dosetet ikke var tatt ned. Jeg sluttet å  bry meg om at det ligger oppvask i oppvaskkummen. Jeg sluttet å bry meg om at Joakim brukte en halvliter olje på pommes fritesen. Ok, det var et dårlig eksempel, for han har aldri gjort det igjen (hehe, stakkaren). Men poenget er at jeg sluttet å bry meg. Og det har gjort livet mitt så mye lettere å leve. Jeg trodde aldri i livet at Joakim og jeg skulle få den dynamikken vi har i dag. Hva skjedde liksom? Vi gikk begge fra å være vanskelige og til å vise hverandre så mye kjærlighet.

Mitt råd til deg som synes det er vanskelig å komme inn i et forhold når du har vært alene i så mange år – jobb sammen. Snakk sammen. Bli enige om hvorfor disse tingene skjer. Fortell hva du føler og hva den og den handlingen får deg til å føle. Og viktigst av alt, vær ærlig! Ikke vær redd for å miste personen, for hvis personen ikke er tøff nok til å stå i det med deg, så er ikke den personen riktig for deg.

 

Ønsker deg en riktig fin lørdag ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

Mine tanker om fødsel

Her om dagen var jeg på svangerskapskontroll, og sjekket alle verdier og at alt stod fint til med baby. Vi snakket også litt om tiden fremover og om fødsel. Jeg fortalte henne at jeg ikke ønsket å gå på fødselsforberedende kurs, fordi jeg ikke vil gjøre meg noen forventninger eller tanker rundt fødsel og så enten bli sjokkert eller skuffet over at det ikke ble som jeg hadde tenkt. Dette hadde hun full forståelse for, og hun anbefalte meg å komme på en kort filmvisning på helsestasjonen som viser de forskjellige stadiene av en fødsel, så jeg har en liten idé om hva som kommer. Den filmen skal jeg dra og se på. Jeg vet at en fødsel består av tre faser, og at man skal merke når fødselen er i gang, men jeg vet ikke noe mer enn det.

Jeg og jordmor snakket også litt om andres historier om fødsel. Det føles som om alle har behov for å snakke om sin fødsel. Som jeg har sagt før så er vi alle forskjellige og alle fødsler er forskjellige. Det er i hvert fall min mening. Jeg lurer jo innimellom på om disse menneskene vil at jeg skal få en dårlig opplevelse. Hvorfor det er nødvendig å fortelle meg alle de negative tingene som skjedde med dem under fødselen, skjønner jeg ikke. Vil de ha sympati eller vil de genuint bare at jeg skal være forberedt på det verste?

Jeg hører stadig vekk alle mulige skrekkhistorier, og jeg lover deg, jeg har ikke googlet ordet fødsel en eneste gang! Jeg vil rett og slett ikke vite, for jeg vil ikke stresse meg selv opp og bli redd for fødselen. Det ser ut til at alle har en skrekkhistorie å fortelle når det gjelder deres opplevelse. Egentlig tror jeg det handler om at de som hadde en dårlig opplevelse er de som liker å snakke om det. Og de som hadde en fin opplevelse, ikke føler like mye behov for å gå inn på detaljer og fortelle om deres historie.

Jeg er ikke redd for fødsel per dags dato, men det nærmer seg, og det jeg faktisk er redd for er at jeg ikke skal merke at fødselen er i gang. Likevel vet jeg at jeg kjenner kroppen min veldig godt og håper jo at jeg ser alle tegnene. Hvis jeg skal høre på alle historiene om fødsel, lager jeg meg masse tanker og idéer og blir redd. Hvis jeg blir mentalt innstilt på en dårlig opplevelse, øker det faktisk sjansen for at jeg får en dårlig opplevelse. Alle kropper er forskjellige, og det må jeg fortsette å fortelle meg selv så jeg ikke blir redd og stresset.

 

 

Jeg har hittil vært veldig avslappet til graviditeten og selve fødselen. Jeg tenker at alt ordner seg, og at den ungen skal ut uansett. Om det så blir på stuegulvet. Hehe, neida. For eksempel, jeg tar epidural om jeg har behov for det og om det finnes en mulighet for det. Men om ikke, så er det også helt greit. Jeg har også blitt fortalt at jeg ikke bør føde på Ullevål for der har de ikke lystgass. Jeg skal føde på Ullevål uansett, om jeg ikke vet hva jeg går til vet jeg jo ikke heller hva jeg savner!

Jeg skal ikke lage meg 100 tanker og forventninger om hva jeg vil ha og ikke vil ha. Jeg vet av erfaring at jeg har en ganske høy smerteterskel. Så det som kanskje er veldig vondt for noen andre er kanskje ikke vondt for meg. Mens noe jeg kanskje synes er veldig vondt, synes andre er en lek. Fødsel er en individuell ting og jeg aner jo ikke hvor vondt det vil være før jeg faktisk kommer dit. Så ja, jeg tror ikke at det ikke kommer til å gjøre vondt, men den smerten må jeg bare tåle. Hvilket annet valg har jeg?

 

signature-fonts



Instagram HER

Jeg forteller dere sannheten om hvorfor jeg meldte meg på Gift ved første blikk

Dette spørsmålet har jeg fått mange ganger, og jeg har hele tiden svart at det var helt tilfeldig og at jeg så annonsen på Facebook en fredagskveld da jeg var litt bedugget og bestemte meg for å melde meg på. Og det er helt sant! Men – det er ikke hele sannheten!

Dette innlegget er en oppfølging til innlegget jeg postet i går, om kjærlighetslivet mitt før Joakim, som du kan lese HER. Disse to  går hånd i hånd for meg, og har jeg først åpnet meg litt kan jeg fortsette å åpne meg litt til. Jeg er ikke lenger redd eller flau for å snakke om hvordan jeg tidligere “har vært” eller “oppført meg”, da jeg er sikker på at det har vært med å utvikle meg som person og forme de verdiene jeg har i dag.

Så hvorfor meldte jeg meg egentlig på? Jo, kall meg gjerne desperat om du vil. Det er mange tolkninger til det ordet. Jeg innså på et tidspunkt selv at det jeg drev med ikke fungerte. Jeg brukte altfor mye tid på å lete etter den rette, og på veien mistet jeg meg selv, i tillegg til å såre folk eller å bli såret selv, noe jeg absolutt ikke ønsket. Jeg klarte ikke å finne noen jeg kunne stole på. Jeg klarte ikke å finne noen jeg ikke knyttet meg til umiddelbart for så å trekke meg unna eller å bli dumpet. Jeg klarte ikke å gjøre den jobben selv.

Jeg meldte meg på fordi jeg visste at jeg trengte hjelp. Ekspertene består av fire eksperter, derav to psykologer, og jeg så min sjanse til å bli sett for den jeg er og å bli matchet med en person som passer med meg. Jeg meldte på Gift fordi jeg ville at noen skulle hjelpe meg til å se forbi mine egne problemer og gi en mann en sjanse. Om ikke jeg og Joakim hadde hatt noenlunde lik bakgrunn, så vet jeg ikke om jeg hadde blitt møtt med forståelse av Joakim. Jeg vet ikke engang om jeg hadde gitt han en sjanse til å møte meg med forståelse. Jeg har fortsatt ikke åpnet meg helt for Joakim, men med det lille jeg har fortalt han har han tatt meg i mot med åpne armer og virkelig vært der for meg.

 

Nå er jeg lykkelig og veldig glad for at jeg meldte meg på ♡

 

Ja, det er ingen hemmelighet at det første jeg tenkte på da jeg så Joakim var at han er lav, men ekspertene har hjulpet meg å se forbi det og å være åpen og mottakelig for kjærlighet. Hadde jeg møtt Joakim på gata er det ikke sikkert vi hadde datet. Og om vi hadde datet hadde jeg sikkert gått i samme fella igjen – vi dater i et par måneder, så finner jeg en feil eller to og går. Jeg husker min bestevenninne sa til meg før bryllupet: “Nå må du gi han en sjanse, Sara. Uansett hvem som møter deg ved alteret så bruk tid og bruk de ressursene du har”.

Så ja, jeg meldte meg kanskje på av desperasjon. Jeg var 29 år og ville oppleve en dyp kjærlighet for noen. Jeg ville stifte familie og få barn. Og vet du hva? Jeg er ikke flau for å si det! Dette siste året har jeg gitt meg så mye. Mye mer enn jeg noensinne kunne forventet.

 

 

signature-fonts



Instagram HER

Kjærlighetslivet mitt før Joakim

God lillelørdag, fine dere!

Jeg fikk for en liten stund siden et spørsmål fra en leser om jeg kunne fortelle litt om kjærlighetslivet mitt før Joakim. Jeg har tenkt mye på dette, og bestemt meg for å skrive litt om det, selv om jeg kanskje kommer til å dele litt for mye.

Kjærlighetslivet mitt før Joakim var tøft og vanskelig. Jeg har i alle år vært ganske usikker på meg selv. Jeg har hatt en vanskelig barndom, og jeg har slitt med å stole på gutter.

Min største utfordring i forhold til Joakim har vært at jeg ubevisst har lett etter feil hos han, for å bevise for meg selv at han ikke kommer til å være der for meg når jeg trenger han. Dette er ikke et nytt fenomen for meg og jeg har gjort det i alle tidligere forhold. Jeg har opplevd mye vondt i livet og jeg har trengt en mann som stiller opp for meg og tåler meg på både mine gode og dårlige dager. Problemet mitt er at jeg ikke har innsett selv at det er det jeg har gjort, så jeg har ikke gitt noen en sjanse. Når det har blitt tøft så har jeg gått.

Jeg har, før Joakim, blitt veldig betatt av en person og blitt forelsket i tanken på å ha en kjæreste, men så fort jeg har funnet alle mulige feil så har jeg avsluttet det og gått videre som om ingenting har skjedd. Eller at jeg har blitt så betatt og nesten virket litt desperat, og skremt bort den jeg har datet.

 

 

Jeg har hatt behov for å føle trygghet og å føle at jeg aldri vil bli forlatt, men jeg har ikke jobbet med meg selv nok for å komme dit i et forhold. Jeg har også til tider oppført meg ganske dårlig og gått til angrep for ingen åpenbar grunn. Dette har jeg selvfølgelig jobbet mye med, og jeg har fått hjelp av psykolog til å koble sammen to og to og gå i dybden om hvorfor det skjer for å kunne gjøre noe med det.

Kjærlighetslivet mitt før Joakim har derfor vært turbulent og vanskelig. Jeg har datet noen her og der, og hatt noen kjærester i løpet av årene. Men jeg har aldri følt at jeg har kunnet stole på de og jeg har derfor kranglet en del med dem. Og jeg innser jo nå at det i hovedsak har vært min feil, for jeg har ikke jobbet med meg selv.

Jeg vil derfor tørre å påstå at hadde det ikke vært for Gift ved første blikk og all den hjelpen vi og jeg har fått av psykolog så hadde ikke Joakim og jeg vært der vi er i dag. Jeg har lært at man må starte innenfra og at de aller fleste krangler bunner i noe mye dypere og større enn det man krangler om, og uten tydelig kommunikasjon og åpenhet så funker ikke forholdet.

 

signature-fonts



Instagram HER

En rørende og emosjonell helg

God søndag fine dere ❤️

Nå sitter vi på Trondheim lufthavn og venter på å fly hjem. Denne helgen har vært helt fantastisk, men også veldig rørende og emosjonell. Jeg har kjent bruden i nærmere 20 år og på de årene vi har kjent hverandre har vi begge fått igjennom utrolig mye, og i henne har jeg sett en styrke du sjelden ser hos folk. Hun har lært meg veldig mye om livet og om hvor viktig det er å være åpen mot folk og å tørre å snakke om tøffe ting.

Selve vielsen ble avholdt i gården til bestemoren hennes. Venninnen min ville holde det der til minnet for sin avdøde mor, og det synes jeg er så vakkert. Vielsen fra helt fantastisk og de fleste tilstede, om ikke alle, felte en tåre eller to.

 

 

Jeg brast omtrent i gråt selv. Siste bryllupet jeg var i var mitt eget, hvor jeg ikke kjente eller visste hvem jeg skulle gifte meg med. Det siste året Joakim og jeg har vært sammen har vært tøffe. Utrolig tøffe. Vi har gått gjennom så utrolig mye sammen, som ikke mange par går igjennom på den korte tiden. Jeg har virkelig funnet mannen i mitt liv og jeg er så glad for at min barndomsvenninne har gjort det samme.

Det som likevel var mest emosjonelt for meg i går, er nok da jeg begynte å tenke på bryllupet vårt, og at jeg ikke hadde noe familie tilstede der. Jeg vet at mange av dere la merke til det og har spurt om det. Dere som har lest her vet jo at jeg har et veldig anstrengt forhold til faren min. I tillegg er min mor veldig kamerasky og ønsket derfor ikke å delta i bryllupet, og det er helt forståelig. Resten av familien ville jeg ikke invitere fordi de er religiøse og det stanger litt. Jeg visste jo ikke hvem jeg giftet meg med heller. Likevel, når jeg sitter her et år senere med Joakim, som jeg elsker så mye, synes jeg det vanskeligste å tenke på at jeg aldri kommer til å ha et bryllup hvor alle er tilstede. Min far hadde vært et håpløst tilfelle uansett, men resten av familien. Det vil ikke være flere sjanser. Vi hadde bryllupet vårt, som var en veldig fin dag, men på grunn av alle valg jeg har tatt, så var ikke familien der.

Jeg angrer selvfølgelig ikke på at jeg giftet meg med Joakim, men om det er en ting jeg vil sette fingeren på som er tøft for meg, særlig etter i går, er det at det ikke blir flere bryllup der jeg er bruden. Jeg vil aldri kunne ha et tradisjonelt bryllup der all familie og venner er invitert.

Jeg håper ikke du som leser dette misforstår. Jeg virkelig elsker Joakim og ville ikke endret på noen ting, når ting har gått så bra med oss. Men det har kostet mye. Likevel ville jeg ikke byttet ut livet mitt med Joakim mot noen ting her i verden. Jeg er glad han ble med i bryllupet og jeg er evig takknemlig for at han ser forbi mine dårlige sider og vil være med meg.

Folk sier til meg at jeg oser av lykke, og vet du hva, det er helt sant. Jeg har alt jeg noen gang har ønsket meg og mer.

 

Gratulerer så mye til brudeparet, og Joakim, jeg elsker deg ❤️

 

 

signature-fonts



Instagram HER

Burde det ikke være nok at jeg er lykkelig?

Det er tirsdag i dag, og tid for min faste spalte “personlige tanker”. Livet mitt har ikke båret preg av rutiner og struktur de siste tre ukene, men nå er jeg tilbake med ny motivasjon og inspirasjon til å dele med dere mine innerste tanker.

 

 

Jeg får stadig vekk spørsmål om min familie og min bakgrunn, og det med full forståelse. Jeg er ikke den typiske nordmannen, og i hvert fall ikke den typiske deltakeren i et program som Gift ved første blikk. Arrangert bryllup er vanlig i den muslimske kulturen, men da i andre termer enn at noen eksperter matcher en ut ifra personlighet og verdier osv. I Palestina, der min far er født og oppvokst, er arrangert ekteskap vanlig og går ut på at foreldrene eller andre familiemedlemmer velger ut en ektefelle til sin sønn eller datter, og at de som skal gifte seg hovedsakelig ikke møtes før bryllupet. I Gift ved første blikk derimot, er det fire eksperter som velger ut den perfekte matchen for deg. Det som er likt mellom disse to arrangerte ekteskapene, er at man ikke kjenner personen man gifter seg med så godt. I vårt tilfelle, visste vi ikke hva hverandre het engang.

Jeg er klar over at det er en del av befolkningen som kan føle seg krenket over at noen vil gifte seg på denne måten, eller at de føler at man gir ekteskap et dårlig navn, men alle har rett til å finne kjærlighet og ekteskap på sin egen måte. Arrangerte ekteskap har historisk sett eksistert i tusenvis av år, og om jeg ønsker å prøve ut et så provoserende konsept som Gift ved første blikk, så burde det først og fremst være mitt valg. Min far er ikke enig i dette. Selv om han er vant med konseptet arrangert ekteskap, så er det å gifte seg med noen han ikke har godkjent på forhånd uakseptabelt. Hans argument har først og fremst vært at Joakim ikke er muslim, og før jeg giftet meg argumenterte han for at mannen jeg ble matchet med kunne være en psykopat. Noe som forsåvidt er sant, men jeg stolte jo at på ekspertene kunne jobben sin så godt at de luket ut de gale menneskene.

Ekteskapet til en muslimsk kvinne med en ikke-muslimsk mann er et av de største tabubelagte spørsmålene i debattene om islam. En muslimsk kvinne er i mange kulturer forbudt å gifte seg med en ikke-muslimsk mann uavhengig av hans religion, mens en muslimsk mann får lov til å gifte seg med en ikke-muslimsk kvinne. Det er for meg veldig motstridende, og går imot alle mine verdier om at alle mennesker er forskjellige med egen fri vilje. Jeg har ikke selv lest Koranen og vet ikke hva den sier om akkurat dette, men det jeg har sett med egne øyne er at det er katastrofalt når en kvinne gifter seg med en ikke-muslimsk mann, og ikke omvendt. Menn som tar det valget lever i beste velgående og nesten blir hyllet over at de har funnet seg en Europeisk kvinne, mens kvinner blir utstøtt og blir sett på forrædere. Det finnes selvfølgelig unntak, men dette er min opplevelse av det.

Jeg fant i tidlig alder ut at jeg ikke delte de samme verdiene som min far, og jeg har kjempet min kamp for å bli godtatt og respektert akkurat som jeg er. Kampen om å bli godtatt har jeg gitt opp, for jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bli det. Det jeg derimot ikke har gitt opp, det er å fortsette å være meg selv til tross for dette. Jeg har aldri følt meg redd eller utrygg i forhold til mine valg, men jeg har jo selvfølgelig aldri ønsket å bli avskåret av min egen familie fordi min sanne tro kom frem. Jeg har blitt fortalt at jeg ikke burde være åpen om at jeg ikke er religiøs, for det vil bringe skam til familien, men nå må vel folk ha skjønt det?

Jeg vet at det er mange jenter som fortsatt lever i skjul om sin virkelige tro, og risikerer enorm risiko hvis de ‘kommer ut’ i sine trossamfunn. Ja, for det kan faktisk sammenliknes med å “komme ut av skapet”. Jeg har full respekt for at det er mange som ikke har tatt valget om å avsløre seg selv, men jeg håper at jeg kan bidra til at flere tør å være den personen de faktisk er, og ikke lever et dobbeltliv eller omtrent spiller en rolle i en film når de er hjemme kontra når de er ute. Jeg er evig takknemlig for at jeg bor i et land som Norge, der en får lov til å være seg selv og ha egne meninger, og ikke i et muslimsk land der jeg kanskje hadde vokst opp til å bli en annen person. Og om jeg hadde vært den samme Sara så hadde jeg kanskje fryktet for livet mitt.

Det at min far velger åpent å si at jeg ikke er en del av familien lenger, gjør at jeg føler meg verdiløs og diskriminert. Hvorfor skal religion stå i veien for hans datters lykke? Hvorfor skal religion ha en betydning når jeg har valgt å fortsette å leve med en mann som elsker meg og setter meg høyest av alt? En mann som beskytter meg og som jeg føler meg trygg med. Burde ikke det være nok?

Til syvende og sist tror jeg at det finnes mange måter å finne kjærligheten på og å bli lykkelig i et forhold. Gift ved første blikk er bare en veldig unik måte å finne kjærligheten på. Det er fascinerende at man aldri har møtt hverandre før, men etter at Joakim og jeg møttes i bryllupet, har vi gått igjennom helt vanlige og normale utfordringer som ethvert par går igjennom i et ekteskap. Min far, som holder fast ved sin religion, burde forstå at jeg er lykkelig og at jeg er i et helt vanlig ekteskap med en mann som gjør meg lykkelig, og da burde ikke religionen spille noen rolle.

 

Ønsker dere en riktig fin tirsdag ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

La oss snakke litt blodig alvor

Jeg har hørt mye snakk i det siste om at NAV vil kreve at kvinner helt ned i 20-års alderen skal fjerne livmoren for å få rett til arbeidsavklaringspenger. Nå leste jeg nettopp en artikkel fra NAV som avkrefter dette, men at det i det hele tatt har vært et tema synes jeg er absurd. Artikkelen kan du lese her.

Jeg vil gjerne snakke litt om det og fortelle min mening om saken. Jeg har ikke villet ta opp dette før da jeg ikke selv har vært så plaget av det, men med en voksende mage som kanskje ikke hadde vært der hvis legene til slutt ikke bestemte seg for å ta kikkhullsundersøkelse, så vil jeg ta det opp likevel.

Jeg har som dere kan lese her hatt mye vondt i magen opp igjennom årene, uten å vite hvor smertene kommer fra. Jeg har til tider hatt så vondt at jeg ikke klarer å gjøre noe annet enn å ligge i senga, og jeg har like mange ganger vært hos legen for å finne ut hva som feiler meg. Jeg har alltid blitt fortalt at jeg har luft i magen og at jeg skal slutte å klage. I fjor hadde jeg så vondt at jeg ble innlagt på sykehuset.

Jeg hadde høye infeksjonsverdier, så jeg hadde tydelig en betennelse i kroppen som måtte behandles. Jeg lå der i seks dager før jeg fikk dra hjem. Jeg lå på gastroavdelingen, som behandler sykdommer i magen, for det var jo der jeg hadde vondt. Det tok altså hele fem dager på sykehuset før en overlege sa at jeg muligens kunne ha endometriose, og på den sjette dagen ble jeg sendt til gynekologisk avdeling for å vurdere mulighetene for det. Jeg ble operert noen måneder senere og fikk konstatert endometriose og cyster og betennelse i egglederen. Endelig fikk jeg en diagnose!

 

 

Jeg har vært så heldig at jeg ikke vært så plaget med det som jeg vet mange andre har blitt. Selv om kirurgen fant betydelig med endometriose på urinlederen min, så har ikke dette hindret meg i utføre daglige gjøremål og å gå på jobb. Jeg ble også gravid veldig fort etter operasjonen så jeg føler meg ekstremt heldig når jeg hører historier om andre som bruker år på å bli gravide pga sykdommen. Men hvor lang tid hadde det tatt å bli gravid hvis jeg ikke tok operasjonen og legen fjernet så mye vev?

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan kvinner med så store smerter og som blir plaget av sykdommen hver eneste dag har det. De gangene jeg har hatt så vondt har jeg som sagt bare villet legge meg ned og dø omtrent, men tenk å ha det sånn hver eneste dag? Jeg synes vi kvinner er tøffe og får for lite cred for det i hverdagen. Det er ca 10% av alle norske kvinner som har denne sykdommen. Endometriose er en kvinnesykdom som omtrent blir sett ned på fordi den er så usynlig.

På tross av smertene og plagene, synes jeg likevel ikke at noen kan kreve at unge jenter fjerne livmoren sin og sin sjanse til å noensinne føde et barn for å kunne få økonomisk støtte. Som jeg skrev innledningsvis, så avkreftet NAV dette, men hvorfor har det blitt et tema i det hele tatt? Det er kun pasienten sammen med sin lege som kan avgjøre om det er den rette behandlingen.

Jeg kan bare se for meg hvordan jeg hadde reagert hvis noen hadde sagt til meg at jeg hadde måttet gi opp drømmen om å få egne barn. Fjerning av livmoren er ingen kur for endometriose. Først mener jeg at norske leger bør få større kunnskap om sykdommen. I følge Endometrioseforeningen tar det gjennomsnittlig syv år å få diagnosen, men dersom diagnose hadde blitt stilt tidligere, og kunnskapen om disse sykdommene hadde vært bedre, så hadde mange flere kvinner sluppet å gå med så mye smerter i så mange år.

 

Ha en fin fredag ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

Å ikke bry seg om hva andre sier

Jeg har blitt fortalt at når man blir gravid så vil alle ha en mening om alt, og at folk vil kommentere både hvordan du ser ut og gi deg tips og råd om graviditeten, fødselen, og om hvordan du skal oppføre deg som mamma. Det finnes også en million bøker og blogger om livet som gravid og livet som mamma. Jeg har prøvd å unngå å lese noe som helst, da jeg har troa på at alle graviditeter er forskjellige og at alle har sin unike opplevelse om hvordan det er å gå gravid i 9 måneder, hvordan det er å føde, og hvordan livet som nybakt mor er. Jeg har hørt alt fra skrekkhistorier til solskinnshistorier, og jeg har heldigvis klart å riste av meg begge deler.

Under de siste månedene har jeg mange ganger hørt at svangerskapet mitt er et “drømmesvangerskap”, fordi jeg ikke har hatt noen store fysiske plager, men det er da ingen som kan vite hva jeg opplever og føler inni meg? Hva vet vel du om at jeg ikke går igjennom et kaos av følelser inni meg og egentlig gruer meg skikkelig til tiden som nybakt mor? Jeg kan jo være ærlig og fortelle at jo nærmere termin jeg kommer, jo mer skummelt synes jeg det er. Jeg er absolutt ikke redd for selve fødselen, for jeg tror at det kommer til å gå fint uansett og jeg er ikke redd for fysisk smerte, men jeg er redd for tiden etterpå. Jeg aner jo ikke hva jeg kan forvente og jeg aner ikke hva jeg går til.

Selv om jeg ikke vet hva jeg kan forvente, så hjelper det ikke at jeg blir fortalt at det kommer til å bli sånn og sånn. Jeg er ikke deg, jeg er meg. Misforstå meg rett, jeg setter utrolig stor pris på tips og råd som er “generelle”, men min fødsel for eksempel vil garantert ikke være lik din, fordi vi er forskjellige personer og har forskjellige kropper. Jeg har derfor også bestemt meg for at jeg ikke kommer til å gå på noe fødselsforberedende kurs. Jeg er trygg på at min kropp vil komme seg gjennom en fødsel uavhengig av om jeg har gått på et kurs eller ikke. Jeg ser for meg at når fødselen er i gang så kommer vi til å dra til Ullevål og følger jeg alle instrukser jeg får så kommer det til å gå fint.

 

 

Jeg gruer meg forøvrig heller ikke til det såkalte “mammapolitiet”. Jeg har blitt ganske god på å riste av meg negative kommentarer, etter å ha fått en del det siste året etter Gift ved første blikk og Lykkelig gift. Jeg har grått nok tårer og skal ikke gråte flere fordi folk som ikke kjenner meg har en mening om mine valg og mitt liv. Joakim og jeg tar valg som vi mener er riktige for oss, så får folk mene hva de vil. Og det burde du også gjøre ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

En drøm som blir til virkelighet

Jeg har jo alltid sagt at jeg ønsker meg barn. Før i tiden hadde jeg satt meg en plan om å være gift og å ha barn før jeg er 25 år. Jeg vil tro jeg ikke er den eneste som har tenkt den tanken? Uansett, jeg så jo fort at det kom til å i vasken og det var viktigere ting for meg på den tiden enn å gifte meg og få barn. Utdanning og jobb kom på første plass, og etter noen år på skolebenken fikk jeg meg fast jobb og så begynte jeg å bli klar for A4-livet.

Jeg hadde jo aldri trodd at en spontan påmelding til Gift ved første blikk ville gi meg alt dette. Ikke bare har jeg møtt en som forstår meg og som er veldig lik meg både i personlighet og verdier, men jeg har møtt en som også ønsker det samme som meg. Det er utrolig vanskelig å finne det ute i tinder-verdenen i dagens Norge.

Joakim og jeg har fått flere tilbakemeldinger om at vi gir folk håp om kjærlighet, og det varmer virkelig mitt hjerte å høre det. For det er nettopp det det er imellom oss. Det er en kjærlighet som har fått lov til å blomstre med hard jobbing og et stort ønske om at denne blomsten skulle blomstre. Vil man ikke noe hardt nok, så jobber man ikke for det heller. Og vi så potensiale mellom oss allerede dag 1.

 

Alkoholfri mojito var en slager i Spania

 

Nå sitter vi her, ti måneder senere, og det er 3.5 måneder til termin. Jeg hadde aldri i verden trodd at det skulle gå så fort, men jeg angrer ikke på det i det hele tatt. Det har ikke streifet meg en eneste gang at jeg ikke er klar for dette eller at vi ikke er klare for dette. Jeg har sett hvor hardt vi begge jobber og jeg tror faktisk at vi kommer til å bli gode foreldre. Vi kommer til å jobbe sammen om å gi vårt barn en flott oppvekst. Kanskje det til og med blir flere barn i fremtiden, hvem vet.

Likevel ligger jeg noen ganger i sengen og stresser over “småting”, som Joakim kaller det. Hva hvis baby Ella fryser og jeg ikke vet hvordan jeg skal kle henne? Hva hvis hun blir for varm? Hva hvis jeg ikke forstår når hun er sulten og hun ikke får nok mat? Hva hvis, hva hvis.. Jeg tror det er altfor vanlig at vi kvinner forstørrer ting og ofte tenker “hva hvis”. Jeg må selv bli bedre på det og tro mer på meg selv. Jeg er jo ikke så dum at jeg går ut i kuldegrader med baby Ella uten å ta på henne varme klær. Men når jeg ligger i sengen og lager meg alle mulige scenarioer i hodet mitt så er det utrolig nok slike teite ting jeg stresser over.

I takt med at magen min vokser og Joakim både kan se og kjenne spark, så har han også blitt mer vant til tanken om at han skal bli pappa. Det er en stor omveltning for begge og jeg tror definitivt at livet vårt kommer til å bli snudd på hodet, men vi har blitt enige om å gjøre dette sammen og å dele alle tanker og følelser gjennom hele prosessen. Åpen dialog er den beste dialogen.

Det er en drøm vi begge har som blir til virkelighet, og fy som vi gleder oss ♡

 

signature-fonts



Instagram HER

Jeg dømmer meg selv ut ifra min bakgrunn

En av de tingene jeg var veldig redd for under matchingen og prosessen i Gift ved første blikk, var at jeg skulle bli dømt ut ifra min bakgrunn og religion. Jeg var redd for jeg ikke skulle få en match basert på at jeg har en religiøs far og at jeg kommer fra en multikulturell familie, og at det ville skape problemer og utfordringer i et program som Gift ved første blikk. Jeg er selv skyldig i å dømme meg selv på bakgrunn av min familie noen ganger, så hvorfor skulle ikke de gjøre det?

Jeg var supernervøs under matchingen, og jeg ville virkelig bevise at jeg ikke står for noen av de meningsløse verdiene som min far stod for. Heldigvis så var det en voksen og fin gjeng som stod for matchingen, og de så meg for den jeg er. Og det er jeg uendelig glad for.

 

 

Jeg har slått meg til ro med tanken på at det ikke er religionen eller kulturen det handler om. Det handler om en mann som ikke ser sin egen datters lykke. Han er opptatt av hva han tror og hva hans verdier er, uten å se hvor bra jeg har det eller hvor lykkelig jeg er. Det finnes mange eksempler på flerkulturelle familier med kvinner som har giftet seg med ikke-muslimske menn og en familie som aksepterer det. Det er min far det er noe galt med, og ikke kulturen eller religionen. Så jeg vil ikke sverte den. Min søster som er religiøs elsker meg for den jeg er, og hun støtter meg, og det er jeg veldig takknemlig for. For det viser at verden ikke er så forskrudd som mange skal ha det til. Det finnes gode religiøse mennesker der ute som respekterer andre.

Jeg har tenkt mye siden jeg postet dette innlegget HER om min far. Det er mer som har skjedd innad i familien siden da også. Han har nå tydelig uttrykt (gjennom min mor) at han vil fryse meg ut av familien og at han ikke vil ha besøk av meg. Det må jo være sårende, tenker du? Ja, det er veldig sårende at faren min ikke ønsker å ha noe kontakt med meg. Særlig nå som han skal få enda et barnebarn. Han har 15 barnebarn fra før (vi er 6 søsken), men helt ærlig så har han aldri vist noe interesse for verken meg eller noen av mine søsken, og spesielt ikke barnebarna. Han er en sær, gammel, grumpy mann som aller helst vil ha stillhet rundt seg og vil høre TV´en når den står på. Han vil ikke høre barnegråt og han vil ikke høre noen andre prate. Så kanskje det er like greit at han ikke skal møte Ella? Jeg ser for meg at hvis vi drar på besøk etter Ella er født så vil hans første reaksjon være: “Hvorfor Ella? Du kunne i det minste valgt et arabisk navn”. For så å dra hele regla om at han ikke vil ha noe med oss å gjøre.

Så det er veldig sårende, men samtidig har jeg blitt så likegyldig til han at jeg lar ting gå uten å deppe for mye over det. Jeg har tatt de valgene jeg har tatt og jeg er stolt av meg selv. Det føles litt som når du står på toppen av et stup i en berg og dal bane, og du er veldig redd for utfallet, men tør å kjøre banen likevel. Den følelsen du sitter igjen med da er følelsen jeg har inni meg om dagen. I følge han har jeg driti meg ut og gjort utenkelige ting, da kan jeg like gjerne fortsette å leve livet mitt på min måte. Hvis det gir mening?

Jeg fikk en melding om en jente som var i samme situasjon som meg. Hun elsker en norsk mann, noe hennes far ikke setter noe pris på. Det ga meg tårer i øynene. Jeg står gjerne opp for andre i samme situasjon, jeg er ikke redd for ord og jeg er ikke redd for hva min far vil si! Alt er kun prat. Masse prat om masse tull. Så om det er noen som trenger noe råd eller bare noen å snakke med, skriv gjerne til meg ❤️

 

signature-fonts



Instagram HER