Å FLYTTE FRA MYRVOLL?

Joakim og jeg får fortsatt spørsmål og kommentarer om hvorfor Joakim måtte selge huset sitt på Myrvoll til fordel for kjøp av leiligheten på Grünerløkka. Jeg ønsker i utgangspunktet ikke å forsvare valg vi tar som er til vårt beste, men det ser ut som om jeg må gjøre det denne gangen da jeg vil at andre skal forstå. Det er trist at folk ikke kan bare slippe det og la oss være lykkelige.

Først må jeg si at Joakim er en voksen mann og det var hans valg å selge huset. Det var ikke slik at jeg kuet han eller tvang han til å selge huset sitt.

 

🌸 Vi ville ha et sted som er vårt, og ikke et sted som er mitt eller hans.

🌸 Huset på Myrvoll betydde ikke så mye for Joakim og det var bare et sted han bodde i. Han var ikke knyttet til det på noe måte og slet derfor ikke med å ta valget om å selge det.

🌸 Jeg ønsket ikke å bo et sted hvor Joakim hadde bodd med en eks-kjæreste før meg.

🌸 Det var faktisk Joakim som sa at enten bor vi på Grünerløkka eller så bor vi ingen steder.

🌸 Vi ønsket å bo et sted hvor det var kort vei til begges venner og nettverk. Nå kan Joakim dra til Kolbotn/Myrvoll når han vil, og jeg på min side kan dra ut andre veien. Jeg er fra Grorud og de fleste vennene mine bor på Østkanten, så vi fant ut at Grünerløkka var midt på.

🌸 Vi ønsket å ha muligheten til å kunne være spontane og ikke måtte planlegge alt, særlig i bli-kjent fasen og i den perioden hvor vi fortsatt jobbet med å bli trygge på hverandre.

🌸 Jeg var rett og slett ikke klar for det ansvaret som kom med et hus. Jeg var ikke klar for å måke snø, rake løv, luke etc. For meg ble det en veldig skremmende tanke å skulle bo i hus og vi kjøpte derfor heller en stor leilighet. Joakim respekterte selvfølgelig det og ville ikke presse meg til noe jeg ikke var klar for.

🌸 Huset på Myrvoll hadde ikke vært huset vi hadde bodd i resten av våren liv uansett. Grünerløkka er en mellomstasjon i noen år hvor vi kan dyrke forholdet, før vi kjøper oss et stort hus med stor hage som vi føler oss trygge på at vi ønsker å bo i i mange mange år, om ikke resten av vårt liv.

 

Dette er et valg vi tok SAMMEN, og som var til vårt beste. Vi har aldri hatt det bedre, og dere som har sett oss ser hvilket sterkt bånd vi har knyttet. Jeg tror helt ærlig ikke at vi hadde hatt det så bra hvis vi ikke hadde bestemt oss for å kjøpe og flytte til noe felles.

Jeg unner ALLE den kjærligheten Joakim og jeg har fått for hverandre. Men – den kjærligheten kommer ikke uten hardt arbeid og valg som er til parets beste.

 



Instagram HER Snapchat HER

TUR TIL FØDEN

I går var det veldig stille fra meg, både her og i andre SOME kanaler. Grunnen er at jeg fikk mye vondt i magen og jeg trodde også på et tidspunkt at jeg lakk fostervann. Jeg hadde egentlig en legetime jeg skulle gå på, men Joakim anbefalte meg å ringe jordmor. Jeg ringte litt rundt og endte opp med å dra på en sjekk til Ullevål på fødeavdelingen. De ville sjekke om jeg hadde for tidlig vannavgang, på grunn av mine mistanker om det og fordi jeg har hatt så mye vondt i magen.

Jeg kom inn på føde- og gyn mottak, og etter litt venting fikk jeg komme inn og snakke med jordmor. De ville ta en sjekk på baby og ta en prøve og sjekke at det som lakk ikke var fostervann. Heldigvis viste det seg at baby hadde det veldig fint og det jeg lakk ikke var fostervann, men unormale mengder gjennomsiktig og luktfri utflod, som lett kunne mistenkes til å være fostervann. Jeg beklager om det blir for mye ekle detaljer. De anbefalte meg likevel å dra til legen og trappe litt ned, så i dag skal jeg til legen og snakke med han om magesmertene. Jordmor trodde de skyldtes tarmer som ble most og som skapte trøbbel.

Da jeg kom hjem fikk jeg en trist følelse over meg at jeg følte meg dramatisk og at siden det ikke er noe galt så skaper jeg bare bry. Det er en ting jeg sliter mye med, og det er at jeg alltid er redd for at andre skal tenke at jeg er til bry eller at jeg klager og syter for mye. Jeg mistenker jo at jeg ikke fikk diagnosen endometriose før det hadde 9 år fordi jeg trodde på legen da jeg ble fortalt at jeg syter for mye og at det ikke var noe galt med meg, at det kun var luft i magen. Sannheten var jo at jeg fikk en diagnose som forklarte alt jeg hadde slitt med i alle disse årene. Mye av dette gjenspeiler seg også i meg som ansatt. Jeg står jo på og prøver å aldri klage, selv om det kanskje går utover helsen min til tider.

Nå er det to måneder til termin, og jeg har innsett at jeg kanskje må begynne å tenke på meg selv, på Joakim, på Cleo, og på det  aller viktigste, på baby Ella. De klarer seg ikke uten meg, og jeg klarer meg ikke uten dem, så nå må jeg slutte å stresse og bare sørge for at jeg får den hvilen jeg trenger før baby kommer.

Uansett så var det godt å få en ekstra sjekk og vite at baby Ella ikke kunne hatt det bedre. Takk for alle gode ord jeg fikk fra dere i går, det setter jeg uendelig stor pris på ♡

 

 



Instagram HER Snapchat HER

9,4 UKER IGJEN

 

Er det lov å si at det er 9,4 uker igjen til termin? Eller skulle jeg sagt at det er 10 uker igjen? Jeg har i hvert fall begynt å tillate meg selv å telle ned i uker. 9,4 uker igjen til termin, 6 uker til Ella ikke er prematur lenger, 3 uker til 1-års bryllupsdag.. Ja, dere skjønner tegningen.

Jeg begynner altså å bli veldig utålmodig, og selv om vi fortsatt mangler mye og har en del å gjøre klart før baby Ella kommer, så er det en trøst for meg at tiden faktisk beveger seg fremover og at for hver dag som går så er jeg et steg nærmere å møte den fine skapningen i magen min. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad i noen jeg aldri har møtt før, og når jeg kjenner at hun lever og sparker meg hardt i magen, så blir jeg glad. Jeg stirrer heller en time på magen min for å se sparkene enn en time på tv-en.

Jeg gleder meg så enormt til vi har babyen vår i armene våre. Til å komme hjem til Cleo. Og til å bli en liten familie. Jeg har alltid drømt om å få min egen familie, spesielt når det har gått dårlig under min oppvekst. Jeg har alltid tenkt at jeg lærer av andres feil (og mine egne feil) og skal gi mine barn den beste oppveksten de kan få. Nå går drømmen i oppfyllelse og jeg skal bli den beste mammaen jeg kan bli for både for Ella og eventuelt hennes søsken.

Jeg er litt i mimremodus om dagen. September 2018 skjedde det så mye i livet mitt, både på godt og vondt, og det er godt å kunne tenke tilbake på det og si at jeg har lært mye av å ikke bare gifte meg med en jeg aldri hadde møtt før, men også å møte motgang på hjemmefronten hvor dette ekteskapet var totalt uakseptabelt. Jeg er glad jeg tør å ta egne valg og lytte til min intuisjon.

Det er enkelt å si at man alltid skal høre på seg selv, men vi alle vet at det er vanskelig når man står i det og du blir fortalt at du er en skam og at alt man gjør er feil. Jeg er glad jeg klarte å luke ut alt og bare fokusere på meg selv og hva jeg trengte. Hva hadde skjedd hvis jeg ga etter og ga opp? Nei, da hadde jeg ikke vært gift med Joakim og da hadde jeg ikke båret på en baby som allerede har brakt så mye lykke inn i livet mitt. Jeg hadde fortsatt å føle meg mislykket og liten og at ingen ville ha meg og min bagasje.

Forrige september fikk jeg en boost av å tørre å ta egne valg og gå mine egne veier. Det har aldri føltes så bra å bare drite i det andre sier og gjøre det jeg vil. Jeg tok en stor sjanse, og det var verdt hver eneste tåre!

Våg å ta sjanser!

 

 



Instagram HER Snapchat HER

DAGEN LIVET MITT ENDRET SEG

God mandag ❤️

Jeg håper dere har hatt en fin helg! Jeg har selv hatt en veldig fin helg. Lørdagen gikk til avslapping hele dagen, og i går arrangerte jeg som dere så babyshower for Karine. Formen min skranter litt om dagen, og jeg tror jeg må ringe legen og se om det er noe vi kan gjøre med det. Jeg har litt for mye og intense smerte i magen, så jeg må få sjekket det ut. Det viktigste er at Ella har det bra, og det tror jeg hun har, men er som mange av dere sier til meg: Ella har det bra hvis jeg har det bra. Jeg holder dere oppdatert på formen ☺️

I dag er ingen vanlig dag, for i dag er det nøyaktig ett år siden jeg ble oppringt av Gift ved første blikk produksjonen. Jeg hadde ventet spent hele helgen på at de skulle ringe. Jeg visste på forhånd at hvis de fant en match til meg, så skulle de ringe meg den dagen; 2. september 2018.

Jeg husker at når søndagen 2. september kom så var jeg veldig nervøs hele dagen og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Av en eller annen grunn så hadde jeg en intuisjon og magefølelse på at de hadde funnet en match til meg. Jeg visste det på en eller annen måte. Så når dagen kom så satt jeg hele dagen og trippet. Vi var i bryllupet til en venninne den dagen. Plutselig fikk jeg et ubesvart anrop fra produksjonen, og jeg gikk ut og prøvde å ringe tilbake, men fikk ingen svar. Så jeg ble enda mer nervøs.

Men så ringte de meg tilbake, og magefølelsen stemte. Jeg hadde med meg Karine ut, og hun skjønte det med en gang på ansiktsuttrykket mitt. “Vi har funnet en match til deg og du skal gifte deg om tre uker”. Jeg brøt sammen i gråt av både glede og nervøsitet. Tenk at jeg skulle gifte meg om tre uker, med noen jeg ikke visste hvem var! Jeg fikk ikke lov til å si noe til noen, så jeg gikk tilbake til bryllupsmiddagen og var helt stoneface. Jeg sa til de andre at ekspertene ikke hadde bestemt seg enda og at det skulle ta enda litt lenger tid. Heldigvis klarte jeg å ljuge og bli trodd på 😅

Karine ble med meg hjem senere på kvelden, og vi spiste godteri og så på Gift ved første blikk. Jeg måtte jo forberede meg litt og se hva jeg gikk til! De tre ukene etter bestod av forberedelser, både mentalt og fysisk. Vi filmet en del, jeg skulle finne kjole, og jeg skulle innstille meg på at jeg skulle gifte meg og livet mitt kom til å forandre seg totalt. Stakkars hun som måtte sy om kjolen min, hun fikk høre det, hehe! Jeg var jo så stresset for at kjolen ikke skulle passe, og jeg hadde bare noen dager på meg. Herregud, de tre ukene var kanskje de lengste tre ukene i mitt liv. Jeg ville bare bli ferdig med alt og møte mannen min!

Resten er historie ❤️

 

 



Instagram HER Snapchat HER

 

DET ER NÅ DU KAN BLI FEIT!

 

Kropp og kroppsfokus er et veldig hett tema om dagen. Ikke bare om dagen egentlig. Jeg føler det har vært det lenge. Men med ordet kropp kommer mange tanker og mange meninger.

Det jeg har bitt meg fast i i det siste, er en kommentar jeg fikk her om dagen: “det er nå du kan bli feit”. Hva betyr det egentlig? Skal jeg liksom spise mer enn jeg har lyst på og orker bare fordi jeg er gravid og kan bruke det som en unnskyldning for å legge på meg? Hvorfor skal noen ha en mening om at jeg kan fråtse i meg bare fordi jeg er gravid?

Alle graviditeter er forskjellige, og ikke misforstå meg, om noen andre gravide damer har større matlyst enn meg så er det selvfølgelig ikke noe galt i det, men jeg selv har ikke økt matlysten så drastisk og jeg spiser normalt. Det er ikke sånn at jeg kommer hjem og tenker: “i dag skal jeg kaste i meg 3 sjokoladeplater bare fordi jeg er gravid og kan”. Har jeg lyst på sjokolade så spiser jeg det uavhengig om jeg er gravid eller ikke. Jeg spiser potetgull hver eneste dag i noen uker, gravid eller ei.

Det er interessant at jeg blir fortalt “Jaja, spis den da siden du er gravid. Du spiser jo for to”. Men sannheten er jo at jeg ikke spiser for to i mengde. Jeg spiser meg mett og jeg er fornøyd med å ha et balansert forhold til mat uten å tenke over eller bli stresset hvis jeg spiser for mye eller for lite en dag.

Det er når andre begynner å blande seg inn i ens matvaner at kropp faktisk blir et tema. Om alle hadde mind their own business og ikke sagt at sånn og sånn skal det være, så tror jeg mange flere hadde hatt det bra med seg selv. Heldigvis er jeg trygg nok i meg selv at jeg rister av meg de fleste kommentarer og bryr meg svært lite, men barn og unge som vokser opp i dagens samfunn får høre det fra alle hold at dette kan du spise og dette kan du ikke spise. Nei-mat er fy-mat sies det, men hvorfor har vi det i hele tatt laget oss regler om nei-mat og ja-mat? Hvilke signaler sender det ut? La alle spise hva de vil og hvor mye de vil, og blander vi oss ikke inn, så er jeg sikker på at vi alle vil føle oss bedre!

Alle mennesker er unike, og alle mennesker er vakre!

 

 



Instagram HER Snapchat HER

I DAG ER JEG SLITEN.

Huff, jeg har egentlig ikke lyst til å skrive dette innlegget da det ikke er likt meg å “klage” eller fortelle andre når jeg er sliten, men nå begynner jeg å kjenne det på kroppen. Følelsen jeg sitter med akkurat nå er lik den følelsen man sitter med når man har jobbet et helt år og det er like før man tar sommerferie. Jeg kjenner at jeg kunne trengt en tre ukers ferie, selv om det ikke er så lenge siden vi var borte i tre uker.

Jeg jobber jo fulltid enda og det er ingen grunn til at jeg ikke skal gjøre det, da jeg føler meg helt frisk og har ingen store plager, men på dager som denne hvor kroppen min bare er daff og sliten skulle jeg ønske at jeg var hjemme i senga eller sofaen og gjorde ingenting. I går hadde jeg en svært hektisk dag på jobb hvor jeg løp rundt som en hønemor og ikke fikk satt meg ordentlig ned, og det merker jeg i dag.

 

 

Jeg sov på sofaen i tre timer i går, før jeg ruslet ned i senga. Joakim var så snill og både lagde middag og gikk kveldstur med Cleo (som egentlig er min jobb). Vi deler på oppgavene hjemme; morgentur og kveldstur med Cleo er mine oppgaver, mens Joakim har ettermiddagsturen. Jeg våknet i tillegg veldig tidlig i morges på grunn av krampe i leggen. Heldigvis er det kun tredje gangen jeg opplever det, sist gang var i Spania i juli, så jeg krysser fingrene for at det ikke skjer igjen. Det er ekstremt vondt og føles som benet fra kneet og ned skal dette av!

Jeg kjenner jo selvfølgelig på kroppen nå at jeg trenger helg. Nå har jeg også begynt å telle ned dager til permisjon. Min siste arbeidsdag er 17. oktober, og det kan ikke komme fort nok. Om noen dager føles det sikkert annerledes, og da vil jeg være like blid og glad igjen, men akkurat nå er jeg så sliten og har mistet litt “motivasjonen”. Jeg er dog sikker på at humøret tar seg opp når jeg ser Joakim senere og han får meg til å le, som han alltid klarer ♡

Jeg synes det er greit å dele slike dager med dere også, for jeg vet at jeg som regel er veldig glad og blid, og jeg håper det er slik dere oppfatter meg også. Men jeg er samtidig bare et menneske og har mine dager jeg også ♡

Ønsker dere en riktig fin fredag!

 



Instagram HER Snapchat HER

HVORDAN MAMMA TROR JEG AT JEG BLIR?

 

Jeg fikk dette spørsmålet for en stund siden av en leser, og jeg må si at jeg har grublet mye på det i ettertid. Vi hadde et klipp under Lykkelig gift ved først blikk hvor vi faktisk snakket om hva slags mamma og pappa vi tror vi blir. Jeg trodde da at jeg kom til å bli den strenge mammaen som skal ha kontroll på alt, for det er jo ikke til å legge skjul på at jeg kan være litt “streng” til tider og at jeg ikke liker å miste kontrollen.

Men noe har skjedd med meg de siste månedene. Jeg har på en måte myknet litt opp, hvis det går an å endre seg? Jeg føler selv at jeg for eksempel absolutt ikke har vært noe streng mot Joakim, og jeg har ikke hatt behov for det heller. Han er jo en klippe og når han i tillegg har begynt å spørre meg hver dag om hvordan formen min er, så har jeg fått en mye dypere kjærlighet for han, for han bryr seg jo virkelig. Jeg er ikke så god på å snakke om det hvis jeg har vondt et sted eller er litt nedfor en dag, for jeg vet at det alltid går over og at jeg blir glad igjen, men det er jo hyggelig når han spør likevel.

Jeg takler som regel stress veldig bra og tror at jeg kommer til å takle stressende situasjoner med baby ganske godt. Jeg er ikke en person som sitter på rompa når det er ting som må gjøres, og tror derfor at jeg heller ikke kommer til å kommandere Joakim rundt for å fikse ting hvis jeg har tid til å fikse det selv. Vi skal jo selvfølgelig gjøre dette sammen, men jeg kommer definitivt til å gjøre min del av jobben uten å forvente eller utnytte meg av snillheten til Joakim.

Jeg tror jeg kommer til å bli en kjærlig mamma som viser mye kjærlighet. Jeg kommer til å sette baby Ella først uansett. Hun er allerede høyt elsket og jeg kommer til å være der for henne uansett hva. Baby Ella skal vokse opp til å bli en sterk, sta, og snill jente, og jeg som mamma skal bidra til at hun blir det. Jeg kommer til å være der på alle foreldremøter i barnehage og skole, og jeg kommer til å være der på alle introduksjoner og avslutninger. Jeg kommer til å sørge for at Ella tør å være seg selv uansett hva andre skulle mene eller si. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli en bekymret mamma som er redd for at Ella skal skade seg eller falle eller liknende, for jeg tenker jo at hun bare blir sterkere av litt motstand, men jeg kommer til å være der for henne og trøste henne når hun trenger det.

Jeg kommer ikke til å være den mammaen som baker alt fra bunnen av til en klasseavslutning, eller planlegger en bursdagsfest i flere måneder i forkant, men hun skal selvfølgelig få både bursdagsselskap og Toro muffins hvis hun skal ha med seg muffins på skolen en dag.

Hjemme hos oss skal vi spise variert og balansert mat, men om Ella vil ha godteri på en onsdag når hun blir eldre så skal jeg ikke være den strenge og si nei hver gang. Jeg skal gjøre det jeg kan for at hun får et sunt forhold til kroppen sin og til seg selv, ved å ikke hakke ned på meg selv og å være en god rollefigur. Jeg tror ikke på nei-mat, og jeg tror ikke det er godt for barn å vokse opp i et nei-hjem heller, og derfor skal vi ha et balansert forhold til mat.

Jeg tror jeg blir en omsorgsfull og kjærlig mamma. Ella skal vite at jeg alltid kommer til å støtte henne og alltid kommer til å være der for henne, og om Ella har en venn eller to som trenger omsorg, så skal jeg åpne dørene for dem også ♡

 

 



Instagram HER Snapchat HER

LIVET PÅ LØKKA

Reklame | Jollyroom

 

Det vekket mange reaksjoner da vi flyttet til Grünerløkka og attpåtil skulle ha barn her. Vi snakket jo om det i Lykkelig gift ved første blikk, og delte det som var en fin nyhet for oss. Det var likevel mange som uttrykte sine bekymringer om at Grünerløkka er et utrygt sted for en baby å vokse opp i, og det var mange meninger om hvordan jeg som person kunne kue Joakim til å flytte ut av det fine huset sitt og til byen.

Først og fremst, så føler jeg ikke at jeg kuet han til noe som helst. Han er en voksen mann med sine egne sterke meninger, og jeg er sikker på at hvis han ikke ville flytte til Løkka med meg så hadde han sagt i fra. Vi var begge enige om at hvis vi holder sammen så måtte vi finne en felles bolig. Et sted som er vårt, og ikke et sted som vi har bodd i med noen andre. Jeg har alltid bodd alene i gamle leiligheten min på Sofienberg, men den var jo altfor liten for to personer. Joakim hadde tidligere bodd i huset sitt med eks kjæresten sin.

Både Joakim og jeg ønsket å starte i bunn og bygge noe sammen som er vårt, og vi kom raskt til en enighet om at det ville være fint å bo på Grünerløkka i noen år før vi kjøper oss hus og flytter ut av byen. Jeg var ikke klar for et stort hus og det ansvaret det bringer med seg, og Joakim respekterte det.

Jeg vil tro og håpe at Joakim trives der vi bor nå. Vi har begge kort vei til jobb, vi har alt rett utenfor døren, og vi har dermed mer tid til hverandre og til å pleie forholdet. Cleo trives også utrolig godt på Grünerløkka med mange hunder i området han kan bjeffe på.

Vi har kort vei til parken og til alle mulige kaféer, butikker, og det er kort vei med bil til alle steder vi ønsker å dra. Det er selvfølgelig lov for andre å være skeptiske, men min mening er at foreldrene må ha det bra sammen for å kunne oppfostre et barn sammen. Vi har, som sagt før, aldri hatt det bedre og jeg tror en av de største grunnene er at vi kjøpte bolig sammen som begge investerer både tid og penger i.

Jeg er sikker på at Ella kommer til å få det kjempefint på Løkka sammen med oss. Det er mange bra barnehager rundt her, og jeg ser virkelig ikke det utrygge med å bo i byen med en baby. Det føles nesten tryggere for meg å kunne rusle i parken med en baby og masse andre mennesker rundt meg enn i et boligstrøk hvor jeg kjenner ingen og vet ingenting om området. Jeg vil også få mye større muligheter til å sosialisere meg med andre mødre og dra på besøk til venner, og få besøk av venner.

Trilleturer med baby Ella vil være enklere når jeg har et yrende byliv rett utenfor døren. Min bestevenninne er også gravid, og jeg ser for meg at vi kommer til å henge mye i Sofienbergparken neste vår. Det er jo så flott der og jeg elsker å ha mennesker rundt meg, det gjør meg glad! Dessuten har jeg fått meg en flott vogn fra Jollyroom som jeg er veldig fornøyd med og som jeg kan ta med på trilleturer i parken. Den er veldig enkel og lett å løfte og trille, så jeg gleder meg veldig til baby Ella ligger oppi der og jeg kan gå i parken med henne, Joakim og Cleo. Som en liten, glad familie. Og med min bestevenninne og hennes lille gull.

 

Vogna får du med sportsdel HER og bag HER

 

Stellevesken jeg har fått meg er også veldig grei å ha med på tur, tror jeg. Den er i en veldig fin gråfarge (jeg elsker jo grått, det har dere sikkert skjønt), og kommer med både en enkel stellematte og kroker til å henge opp ting i på vogna. Selvfølgelig bestilte jeg meg grå vognpose også.

 

Stellevesken får du HER og vognposen får du HER

 

Nei, dere som har begynt å kjenne meg vet at jeg er såpass trygg på meg selv og Joakim at jeg vet vi tar de riktige valgene for oss og for vår baby. Jeg gleder meg enormt til å se hvor denne reisen tar oss og eventyret det blir å få barn! Vi tar enhver utfordring på straks arm SAMMEN, og tiden fremover blir slitsom, men fin.

 

 

 

signature-fonts



Instagram HER Snapchat HER

 

Å SOVE I FORSKJELLIGE ROM?

Er det ille å sove på forskjellige rom? Betyr det automatisk at det går dårlig med forholdet vårt hvis vi gjør det?

Svaret mitt er nei.

Jeg tror mange har en forutinntatt mening om at det å ha separate senger og å sove på forskjellige rom er et sikkert tegn på at fysisk intimitet har forsvunnet, eller at forholdet skranker. De fleste som gjør det gjør det jo på grunn av barn, stress, eller snorking, og rett og slett sover bedre når de sover i separate rom.

Jeg snappet for en mammagruppe på lørdag, og der snakket jeg om at jeg kommer til å sove på gjesterommet når baby Ella kommer, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Det var mange som lurte på hvorfor vi skal det og om det var noe galt mellom oss. Hvorfor vekker dette reaksjoner? Det virker for meg som det å sove i to rom er tabu og at det ikke snakkes så mye om.

På en eller annen måte virker det som om mange tenker at å være forelsket og å elske noen er parallellt med å akseptere at man sover dårligere og at man går rundt med konstant søvnmangel. Jeg sover allerede innimellom på gjesterommet fordi jeg rett og slett sover bedre alene. Jeg sover gjennom hele natten og er uthvilt til å ta tak i dagens gjøremål på jobb.

De dagene jeg sover alene er jeg i bedre humør og har energi til andre ting etter jobb enn å bare ligge på sofaen. Jeg tror at det å sove i to rom hvis man sover bedre faktisk kan føre til et bedre forhold på lang sikt. Joakim og jeg er veldig trygge på hverandre og tenker aldri at det skaper avstand mellom oss når en av oss går og legger seg på gjesterommet.

 

 

Grunnen til at jeg og Joakim skal sove i to forskjellige rom når baby Ella kommer er rett og slett for at Joakim skal være uthvilt og ha overskudd når han kommer hjem fra jobb til å kunne hjelpe til. Det er ikke noe verre enn det. Det er bedre å ha en sliten mamma enn en sliten mamma og pappa. Vi er to om dette, og jeg tror at dette vil være en god løsning for oss. Om det ikke fungerer, så finner vi en annen løsning.

Er det noen andre som sover i to separate rom?

 

 

signature-fonts



Instagram HER Snapchat HER

TÅRENE BARE TRILLER

Jeg klikket meg tilfeldigvis inn på Youtube, og søkte opp Lykkelig gift ved første blikk. Jeg synes det klippet der jeg tar en graviditetstest er SÅ fint, og det gjør meg så glad. Det var et veldig lykkelig øyeblikk.

Men, som alle andre ganger på Youtube, så klikker man seg inn på neste video og neste video. Jeg endte opp på klippet der jeg lå innlagt på sykehuset i fjor, midt under innspillingen av Gift ved første blikk, og da jeg kun hadde kjent Joakim i noen dager. Det er utrolig hvor mye følelser det kan vekke inni meg. Tårene bare triller, og det er utrolig tungt å se på. Ikke fordi jeg hadde så vondt, men fordi det klippet symboliserer så mye for meg.

Det symboliserer vår kjærlighet vi har for hverandre. Det symboliserer et ekte ekteskap. Det symboliserer glede, svette og tårer. Det symboliserer et ektepar som stiller opp for hverandre. Og ikke minst, det symboliserer en sykdom som så mange har, men som så mange ikke vet om eller sliter med å bli trodd om.

Jeg hadde en infeksjon i kroppen og ble derfor ikke sendt hjem, men hadde det ikke vært for at infeksjonsverdiene var så høye så hadde jeg aldri blitt innlagt, og jeg hadde aldri blitt sendt til kontroll to måneder senere, og så fått operasjon. Jeg hadde aldri funnet ut at jeg har endometriose, cyster, og en eggleder som viser seg å bare skape trøbbel. Det viktigste av alt, jeg hadde mest sannsynlig ikke vært gravid nå!

Det er vondt å tenke på og vondt å se på, men de 6 dagene på sykehuset gjorde så mye for oss. Hell i uhell.

 

 

 

signature-fonts



Instagram HER Snapchat HER