Jo nærmere jeg kommer termin, jo mer begynner jeg å tenke på dette. Er jeg egentlig klar for å bli mamma? Skal jeg virkelig bli mamma? Er jeg klar for denne utfordringen? Samtidig som det virker så utrolig langt unna, så kjenner jeg på meg at det nærmer seg og at jeg vet lite om hva jeg går til. Jeg har vært utrolig avslappet i svangerskapet og tenkt at jeg og Joakim fikser dette sammen. Jeg har jo alltid ønsket å få barn, men jeg har kanskje aldri skjønt hva det innebærer. Misforstå meg rett – jeg vet at det er en tøff utfordring og at livet vil endre seg totalt. De siste par dagene har jeg likevel begynt å tenke på om dette er noe jeg klarer, eller om jeg er klar for det.
Jeg leste et sted at i de siste ukene før fødsel så øker hormonnivåene i kroppen. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det kan jo hende det har skjedd med meg og at jeg derfor begynner å tenke på ting jeg ikke har tenkt på før i svangerskapet. Jeg vil bare fortsette å være avslappet og ta ting som det kommer, for det er jo det som funker for meg og min personlighet!
En av de tingene jeg gleder meg mest til med å bli mamma er å kjenne på at en liten baby er så avhengig av meg. Jeg gleder meg til å kjenne på det ansvaret og vite at jeg er så viktig for en annen person. Men har jeg tatt meg vann over hodet? Kommer jeg til å synes det er for mye ansvar? Å ta ansvar for en baby er å ta vare på alle dens behov, og ikke minst oppdra den til å bli et ansvarlig individ. Jeg ønsker jo at min datter skal få gode verdier og vokse opp til å bli et godt menneske. Å oppdra et barn er et stort ansvar. Datteren vår sin fremtid avhenger av hvilke verdier vi lærer henne og hvordan vi tar vare på henne.
Det jeg har skjønt er at man aldri kan bli helt klar for å bli forelder, før man faktisk blir det. Jeg tror ikke jeg kan forestille meg hvordan det er å være mamma før jeg faktisk holder babyen min i armene mine Jeg tror virkelig ikke baby kommer før om noen uker, men hun kan jo i prinsipp komme til verden når som helst. Jeg har alltid kastet meg ut i ting og stolt på meg selv og min evne til å takle ting, men shit så redd jeg er. Jeg aner ikke hvordan man holder en nyfødt engang!
Det positive er at både Joakim og jeg er stabile og sterke mennesker som tåler mye motgang. Vi har god økonomi og gode verdier. Så selv om jeg nå sitter og tenker på om jeg faktisk er klar for dette, så må jeg faktisk bare bli klar for det. Om ikke nå, så når baby kommer. Frem til da skal jeg prøve å nyte tiden med baby og liv i magen, for plutselig har livet vårt snudd seg på hodet og vi har en ny sjef i hus.
Tenk at vår nye sjef ligger i magen min ♡
man kan aldri bli “klar” tror jeg. det er bare å ta det som det kommer, fordi mor fødes samme dagen som ungen fødes. Det kan ikke beskrives. Du blir bare mor. Sånn er det. Klem
Dette kommer til å bli så naturlig fra første stund, og alt kommer til å gå så bra. Det er et stort, men godt ansvar og det ligger i vår natur å klare det fint ❤ Om du ikke er klar, så blir du klar ❤❤
Hei. Jeg har startet en spleis for min sønn som akkurat fikk påvist epilepsi, vi bor i en gammel leilighet der dørene har råtnet opp og det ikke er håndtak på. Disse dørene må vi få byttet ut snarest da jeg ikke kommer meg inn på rommene visst han skulle få et anfall og bli bevisstløs foran døren sånn at den lukker seg. Det kom på 15.100 kroner noe som er mer enn hva jeg tjener på en måned som lærling. Håper noen snille sjeler der ute ser behovet og bekymringene vi har for dette problemet. Gjerne ta en titt og gi et bidrag om du føler for det:) spleis.no/dører
Jeg har ca åtte uker igjen til termin. Og jeg har fått samme tankene som deg. Tror det er ganske normalt å tenke sånn ❤️
Jaa det tror jeg også. Nå nærmer det seg ❤️
Du virker så voksen og reflektert at dette vil gå bra.