LIVET SOM NYBAKT MAMMA ER IKKE EN LEK

De siste par ukene har vært tøffe her i huset. Det har vært mye gråting og en misfornøyd baby. Jeg har sett at hun har vært plaget, bare ikke visst hva hun har vært plaget med. Det er så utrolig tøft å stå i det og kjenne at man er helt hjelpesløs og samtidig ikke vite hva som er galt. Det gjør virkelig vondt langt inni hjerterota. Dette påvirker ikke bare henne, men det påvirker meg, det påvirker Joakim, og det påvirker forholdet vårt.

Jeg har siden dag 3 slitt mye med det psykiske på om baby legger godt nok på seg – jeg tror jordmor på sykehuset var så hysterisk på dette med amming og vekt at det sitter veldig dypt hos meg. Med all gråtingen som har vært den siste tiden har jeg slitt med ammingen. Det har vært veldig vanskelig og jeg har en baby som har virket misfornøyd. Det har rett og slett vært en kamp! Om du tror at ammingen er enkelt arbeid, så tror du feil. Jeg har ikke gitt opp helt enda, og det virker som om det kanskje går litt bedre i dag og baby er mer fornøyd, og hun smiler og ler.

Jeg tror definitivt dette er en fase som går over, og jeg er villig til å stå i det så lenge jeg kan. Jeg vet hvor bra morsmelk er for barnet, så jeg jobber så godt jeg kan med det og håper jeg får det til å fungere igjen. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at det er noe galt å gi noe annet enn morsmelk. Jeg sier bare at for min del så hadde jeg håpet jeg kunne amme så lenge som mulig, og det skal jeg prøve å få til.

Likevel så sitter jeg mye med tanker om at jeg ikke får til å gi barnet mitt nok mat, eller at kroppen min feiler – på akkurat samme måte som den feilet da fødselen endte i keisersnitt. “Hvorfor får jeg det ikke til? Hva er det jeg gjør galt?” Dette er spørsmål som stadig dukker opp i hodet mitt.

Vi hadde egentlig en ganske god natt i natt. Vi har vært heldige med å ha en baby som er glad i å sove, og hun sover som regel godt imellom amminger, og det gjorde hun i natt også. Jeg, derimot, ligger lysvåken og tenker på hva som er galt og hvorfor jeg ikke får til dette. Jeg ligger og bekymrer meg for om babyen min har det bra. Dette tærer jo selvfølgelig på energinivået mitt, og planer jeg hadde i dag måtte avlyses da jeg trenger å hente meg inn igjen.

Jeg vet ikke når jeg vil klare å slappe helt av. Foreløpig har jeg vært ganske bekymret i snart tre måneder for dette med maten og ammingen, og det tar på, særlig når vi har vært i en vanskelig periode hvor puppen ikke har vært god nok for baby. Ofte lar jeg det gå utover Joakim som kanskje ikke er like bekymret som meg. Og det er jo forståelig, han har ikke det samme ansvaret som meg for å gi babyen vår mat. Hun skal vokse seg stor på meg, og da er det ikke rart det er jeg som sitter med følelsen av å være redd.

Jeg skulle ønske jeg klarte å ta det hele med knasende ro, og jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke stresse meg opp. Jeg har troa på at dette går seg til. Jeg vet at jeg er den beste mammaen for Ella, og jeg skal prøve å holde meg positiv. Det beste jeg vet er når hun ler og smiler til meg – da vet jeg at gjør noe riktig.

Jeg var litt usikker på om jeg ville dele dette, men kom frem til konklusjonen om at dette er den usminkede versjonen av hverdagslivet vårt, og jeg ønsker ikke å pynte på noen ting. I tillegg føler jeg at jeg umulig kan være den eneste som kjenner det slik. Så jeg håper du som kjenner på det samme vet at du ikke er alene ♡



Instagram HER – Snapchat HER

 

DU ER GOD NOK SOM DU ER!

Jeg har gjennom hele oppveksten følt at jeg ikke har vært god nok. I mange år var jeg opprørsk og ville finne min egen vei her i livet. Jeg har, som dere vet, vokst opp i en flerkulturell familie. Min far er fra Palestina, og min mor er fra Finland. Jeg er født i Dubai og vi bodde der i noen år før vi flyttet til Norge. Jeg tror jeg var rundt 10 år da vi flyttet hit.

For meg var det et stort sjokk å flytte til Norge. Jeg lærte meg fort språket (vi snakket svensk hjemme da mor er Finland-Svensk), men likevel følte jeg meg ofte utenfor og fant ikke helt min plass. Jeg følte meg ensom og jeg passet ikke inn noen steder. I løpet av det første året gikk jeg fra å være tynn og spinkel, og til å få skikkelig former. Jeg trøstespiste nok litt for mye. Jeg ble ertet en del for at jeg var “litt” større enn alle andre i klassen. Jeg hadde plutselig skikkelig rompe og lår og klærne passet ikke lenger.

De neste årene brukte jeg på å passe inn og føle meg som en del av samfunnet. Jeg fikk meg venner, og ville gjøre alt som alle andre gjorde. Dette resulterte i en vanskelig situasjon hjemme, og jo mer motstand jeg møtte hjemme, jo mer opprørsk ble jeg. Det ble en evig ond sirkel som var vanskelig å komme seg ut av. Ofte gjorde jeg ting med vilje for å se hvilken reaksjon jeg fikk.. Og ikke overraskende, var det ikke noe hyggelig reaksjoner å få. Jeg var nok litt for opprørsk for mitt eget beste, men jeg ville få frem et poeng og jeg ville vise verden at jeg kan være meg selv og at det er godt nok.

Det er kun i de seneste årene at jeg har blitt fortrolig med tanken på at det er greit at jeg var så vanskelig da jeg var yngre. Jeg kjempet en lang kamp for å få lov til å være meg selv. Jeg ville ikke at min kultur eller bakgrunn skulle definere meg som person. Nå skal jeg ikke legge all skylda på meg, men jeg gjorde nok visse ting som jeg kanskje ikke burde gjort. Som å drikke meg full da jeg var 14, eller være borte uten å si ifra hvor jeg var eller når jeg kom hjem. Nå som jeg har en datter selv skjønner jeg jo at dette er bekymringsverdig..

Likevel tenker jeg at selv om jeg sikkert hadde mye skyld i mange av problemene, så var det utfordrende for meg å leve i et hjem hvor man blir fortalt at alt man gjør er feil (i hvert fall slik det føltes). Jeg oppførte meg dårlig, jeg var for lett kledd, jeg hang med feil folk.. Ja, lista er lang. Nå er jeg så heldig at jeg har skjønt at det var slik det måtte bli for at jeg skulle kunne leve det livet jeg lever i dag. Jeg hadde aldri blitt god nok, for jeg ønsket ikke å føye meg og leve et liv som noen andre ville at jeg skulle leve. Det er mange måneder siden jeg så eller snakket med min far. Jeg tror at da jeg valgte å være med på Gift ved første blikk så rant begeret hans over. Jeg har lært at jeg er god nok. Jeg jobber hardt, jeg er en god mamma, jeg er en god kone, og jeg er et godt menneske. Jeg lever livet mitt for meg, og ingen andre.

Og akkurat som meg, er du også god nok. Selv om du ikke deler min historie eller ikke har vært i samme situasjon, så lever vi i dag i et samfunn hvor det forventes så mye, og hvor det er så lett å rakke ned på andre og å fortelle dem hva de gjør feil. Det må det bli slutt på! Om noen ikke liker deg for den du er, så er det dem det er noe galt med, ikke deg. Så husk å fortelle deg selv at du er perfekt akkurat som du er ♡

 



Instagram HER – Snapchat HER

MIN NYE HVERDAG

God søndag ♡

Etter baby Ella kom til verden så har jo selvfølgelig alt blitt snudd på hodet. Jeg har fått en ny hverdag! Jeg er i mammapermisjon og dagene mine dreier seg stort sett om baby.

Vi har fått inn en fin rutine på dagene våre. Vi legger Ella rundt kl 19 etter å ha matet henne i stua. Hun sovner som regel av seg selv, og sover til rundt 3-4, spiser, og sover igjen til 7. Så sover hun videre en time etter hun har fått mat. Så står vi opp, spiser frokost og koser. Så tar hun noen korte dupper i løpet av dagen, og en lang lur mellom 12 og 14. Ella sover sin lange lur i vogna, uansett om vi er hjemme eller om vi er ute og triller eller er på kafé/besøk.

Vi har vært utrolig heldige og fått en fornøyd baby som smiler og ler, og er stort sett veldig blid. Hun er også veldig enkel å legge, og så lenge hun blir lagt i senga/vogna når hun er blid så kan hun ligge der og plapre for seg selv til hun sovner. Jeg skal ikke ta for gitt at hun er så lett å legge, for plutselig så snur det. Men frem til da så skal jeg nyte det!

 

For at senga ikke skal dette fra hverandre, har vi satt på den delen som følger med for eldre barn. Så setter vi bare på siden igjen når vi skal flytte baby på eget rom.

 

Jeg er ikke en stor tilhenger av samsoving, da jeg er veldig redd for å sovne og mose baby, så vi har funnet en løsning som funker for oss. Vi kjøpte en brukt IKEA Gulliver seng på Finn, og tok av den ene siden på den. Den blir nå brukt som en bedside crib, med babynest oppi. Det er veldig enkelt å flytte baby frem og tilbake på natten. For oss så funker dette veldig bra, og jeg er glad vi fikk kjøpt en seng som vi kan bruke i mange år, istedenfor å måtte kjøpe flere senger jo eldre hun blir.

 



Instagram HER – Snapchat HER

KEISERSNITTET OG TIDEN ETTER

God fredag!

Om du har lest fødselshistorien min vet du at fødselen endte i keisersnitt. Det kan du lese om her. Fødselen varte altfor lenge og hver gang jeg snudde meg eller prøvde på en ny stilling for å få baby lenger ned i fødselskanalen, så økte pulsen til baby og jeg måtte legge meg ned igjen på ryggen. Og alle vet jo at å ligge stille i sengen på ryggen ikke hjelper så veldig på tyngdekraften… Så vi fikk henne rett og slett ikke lenger ned sånn at åpningen ble større og hun kunne komme ut naturlig. Vi prøvde iherdig i mange timer, men dessverre blir ikke ting alltid som man ønsker eller planlegger.

Legen kom derfor inn i fødestua og sa at nå tar vi av dryppet, og vi gjør klart til keisersnitt. Joakim og jeg skulle få litt tid til å samle oss, men siden operasjonsstua var ledig og det var vaktbytte rett etter ble jeg trillet ganske fort inn for å operere. Det kom som et sjokk og jeg skulle ønske vi fikk litt mer tid. Jeg hadde ikke tenkt tanken før at jeg skulle ta keisersnitt, og visste derfor svært lite om det.

Det tok ikke mange minuttene før hun var ute, og det var noen tøffe og veldig følelsesladede minutter. ALT arbeid jeg hadde lagt inn i forkant var bortkastet, føltes det ut som, og nå lå jeg der og de fikk henne ut på fem minutter. Hvorfor gikk jeg igjennom alt det slitet, tenker jeg nå.. Men det kunne ingen av oss vite i forkant og jeg takker helsepersonalet på sykehuset for all hjelp med å få henne ut.

Keisersnitt er en veldig omfattende operasjon der de skal kutte igjennom mye i buken for å komme til livmoren. Jeg vil nå dele med dere min opplevelse av tiden etterpå. Alle reagerer forskjellig på en operasjon, alle kropper er forskjellige og bruker sin tid på å komme seg etter en så stor operasjon.

Jeg kom meg fort til hektene etter operasjonen. Allerede i postoperativ avdeling, der jeg ble trillet inn etter operasjonen for å få tilbake følelse i bena, så gikk det fort. Joakim og jordmor kom med Ella til meg ca en time etter operasjonen. De la henne i senga ved siden av meg og jeg skulle gi henne mat. Da stod både jordmor og sykepleier klar for å snu meg til siden, men det trengte de ikke, for jeg hadde allerede fått tilbake alt av følelse i bena og klarte å bevege både tær og bein uten noen problemer. Litt ironisk, siden det eneste jeg klarte å fokusere på under operasjonen var om jeg noen gang kom til å få tilbake følelsene i bena igjen.

Ella og jeg fant tonen med en eneste gang, og hun tok brystet som en helt. Det gjorde meg så lykkelig for jeg hadde ikke lyst til å ikke få til ammingen, og om jeg ikke fikk til det ville det føles som enda et nederlag, slik som operasjonen gjorde på det tidspunktet.. Som sagt, dette er min opplevelse, og jeg sier ikke at å ta keisersnitt er at nederlag, men på det tidspunktet følte jeg at kroppen min ikke klarte å gjøre noen ting riktig og jeg ville bare ha en normal kropp som responderte normalt på rier.

Joakim tok med seg Ella ned på barselavdelingen på rommet vi fikk utdelt. Jeg begynte å få sterke smerter i operasjonssåret og fikk derfor både den ene og den andre pillen med smertestillende, og ble liggende og vente på at de skulle fungere. Jeg har ved flere tilfeller oppdaget at ved så sterke smerter så fungerer ikke piller så godt mot smerte hos meg, og jeg må ha det intravenøst. Heldigvis fikk jeg en ganske sterk dose intravenøst og smertene ble bedre. Jeg ble så trillet ned på barsel for å være sammen med min lille familie.

Når jeg prøver å tenke på hvordan det føles nå så er det veldig rart, for jeg husker svært lite av hvordan det var. Jeg husker at jeg lå i senga i nesten to dager. Den første dagen klarte jeg ikke å snu meg fra side til side, og jeg måtte ha hjelp til å reise meg opp og pusse tennene. Jeg følte meg helt hjelpesløs og jeg er utrolig takknemlig for at Joakim fikk lov til å være på rommet sammen med meg. Det var stille tider i barselavdelingen, og derfor ledig i senga ved siden av på rommet.

Dag 2 så klarte jeg å snu meg fra side til side på egenhånd, og jeg begynte å øve meg på å gå ut av senga alene, med enten Joakim eller jordmor foran meg så de kunne ta tak i meg hvis det ble for ille. Jeg klarte å gå ut av senga selv, men måtte få hjelp til å dusje da det var vondt å strekke seg og å bevege seg. De hadde dessuten tatt av kateteret og jeg fikk beskjed om at jeg måtte opp og tisse, selv om jeg ikke følte at jeg måtte. Dette fordi bedøvelsen gjør at man ikke alltid kjenner at man må på do.

Igjen, så ble smertene på et tidspunkt så sterke at jeg måtte ha smertestillende intravenøst. På dag 2 så begynte jeg likevel å komme meg og klarte å gå korte avstander frem og tilbake i gangen på avdelingen. Og enda lengre turer på dag 3, men jeg ble fort sliten og måtte hvile mye. Jeg var likevel i såpass god form på dag 3 at vi skulle få lov til å gå på hotellet. Eneste hinderet vi fikk var at Ella hadde gått ned litt for mye i vekt de første dagene. Selv om jeg ammet i herdig, fant vi ut at jeg ikke ammet ofte nok. Vi fikk heldigvis rom på hotellet til tross for dette og jordmor lagde en slagplan for ammingen. Jeg skulle amme, pumpe, og gi morsmelkerstatning hver tredje time.

På dag 4 hadde jeg nesten ikke noe vondt, men fortsatte å ta smertestillende hver sjette time, som anbefalt av legen. Ella hadde også gått opp mye i vekt fra dag 3 til 4 og vi var på rett vei. Utover dagen fikk vi sjekk av lege, både Ella og jeg, og vi fikk lov til å reise hjem.

 

Dette bildet ble tatt 8 dager etter operasjonen, heia mammakroppen!

 

Jeg har ikke merket så mye til operasjonen i etterkant, annet enn at jeg har vært hoven og rød på såret. Jeg hadde ikke vondt noe sted og jeg kunne bevege meg helt normalt. Det tok bare noen få dager før jeg følte meg som meg selv, og jeg kunne både løfte Ella og innta morsrollen nesten umiddelbart. Jeg følte meg heldig som kunne det. Det eneste som plagde meg var at jeg fikk streng beskjed om å ikke løfte noe tynge enn babyen de første 6 ukene. Og for å ikke utfordre skjebnen så spurte jeg om hjelp av Joakim hver gang det var noe. Det sitter langt inne hos meg å spørre om hjelp, så det var tøft. Det ble få turer ut de første 6 ukene, da jeg synes det var tungt å løfte med meg bilstol/vogn, og Joakim var på jobb så han kunne jo ikke hjelpe meg. Etter de første 6 ukene kjente jeg det veldig godt i ryggen da jeg begynte å løfte ting og begynte å gjøre ting som normalt. Ryggen min hadde blitt svekket av at jeg var så svak i rygg og mage, men nå føles det mye bedre og jeg merker at jeg har blitt sterkere i rygg og mage.

Jeg føler ofte at jeg ble fratatt muligheten til å føde naturlig. Jeg ville bli satt i gang fordi jeg var så lei og sliten av alt, men nå tenker jeg at det kanskje ikke var et riktig valg. Samtidig, tenker jeg ofte på hvor lenge jeg hadde gått gravid hvis jeg ikke ble satt i gang? Man hører jo historier om kvinner som går gravide i uker over termin og ungen til slutt kommer ut sliten og innskrumpa. Hadde det skjedd meg? Det kan jeg aldri vite. Det jeg vet er at hvis det blir et barn nummer to så vil jeg vente så lenge som overhodet mulig med å bli satt i gang (denne gangen ble jeg satt i gang på dag 9, maks er 11 dager), og krysse alt jeg har for at det blir en naturlig fødsel, da dette er en ting jeg absolutt vil oppleve.



Instagram HER – Snapchat HER

2 MÅNEDER OG 10 DAGER MED ELLA

God dag!

Dere som har fått med dere den nye serien vår “Lykkelig gift ved første blikk” har sett hvordan det var for oss å få Ella i armene våre og hvor mye følelser som var i sving den første perioden. Å ha et fullt kamerateam hjemme samtidig som man har en nyfødt i hus var tøft – men så utrolig verdt det.

Det var veldig mye å komme seg inn i. Vi skulle lære oss og bli kjent med vår lille prinsesse, samtidig som vi skulle dele våre innerste tanker og følelser med omverden. Både Joakim og jeg er opptatte av å være ærlige og vise et ekte bilde av hvordan livet vårt er. For det er akkurat det det er – livet vårt og ingen andre sitt. Vi ville vise at vi, i likhet med de aller fleste andre, ikke er perfekte og vi har våre utfordringer selv om vi har jobbet iherdig med å få en så fin dynamikk som vi har.

Livet som nybakte foreldre er ikke bare fryd og gammen. Det er gråting, det er gulp, det er bleiebytting, og det er frustrasjon. Men det er også utrolig koselig. Jeg har tildels vært en litt bekymret mamma for alt mulig. Legger hun godt nok på seg? Sover hun for mye? Sover hun for lite? Har hun det bra? Jeg vet at jeg ikke er alene om disse følelsene, og det er derfor vi takket ja til å la oss bli filmet i de første ukene med Ella hjemme.

De første ukene med baby Ella var vanskelige. Vi har aldri passet et så lite barn før, og nå skulle vi ikke bare passe et barn, vi hadde faktisk blitt foreldre til dette barnet. Det føltes veldig naturlig å ta med Ella hjem, men samtidig ikke. Vi ante jo ikke hva vi drev med – men på en eller annen merkelig måte så gikk det seg til av seg selv. Vi hadde en del våkenetter, og vi hadde ofte økedøgn den første perioden der Ella spiste konstant. Ammingen gikk over all forventning heldigvis, så det var bare å dra frem puppen og mate henne. Likevel slet jeg en del med at jeg følte meg så låst. Jeg kunne jo ikke gå på do engang! Det eneste jeg visste og som holdt meg gående som den zombien jeg var, er at det kom til å gå over. Og jammen gjorde det det! I dag har Ella vært hos oss i 2 måneder og 10 dager og jeg har allerede glemt hvor slitsomt det var de første ukene.

Tiden som nybakt mamma har vært slitsom, men også helt fantastisk. Det er rart å tenke på at den lille vakre prinsessen er vår. Nå har vi fått inn noen gode rutiner og det føles ikke som om jeg har gjort noe annet i livet enn å være mamma til lille Ella! Jeg skal sørge for at hun får den beste oppveksten hun kan få og at hun vokser opp i et trygt og stabilt hjem, koste hva det vil koste.

Forresten – nå som vi har fått inn en fin rutine har jeg lyst til å bli mer aktiv her, så skriv gjerne i kommentarfeltet eller send meg en melding om det er noe spesielt du vil lese om ☺️



Instagram HER – Snapchat HER

 

FRA RIER TIL SPINALBEDØVELSE

Nå har jeg endelig fått litt tid til å skrive resten av fødselshistorien min! Livet med en nyfødt baby er hektisk, og nå som Joakim er tilbake i jobb går dagene mine i ett. Akkurat slik jeg liker det.

Jeg avsluttet siste innlegg med at jeg fikk epidural og at jeg synes det var helt magisk. Jeg fikk endelig slappet av litt og puste litt ut, for på det tidspunktet kom riene med maks 1 minutts mellomrom og jeg fikk ikke hente meg inn igjen før det var på gang igjen. Epiduralen ga meg en liten pause, for kort tid senere hadde riene dabbet helt av og jordmor satte på drypp for å få i gang riene igjen.

Riene kom tilbake med stormskritt. De gikk inn i hverandre og jeg begynte å få veldig vondt igjen, til tross for epiduralen. Nå var det på tide å ta vannet, for jeg hadde endelig fått 4 cm åpning. Da jordmor skulle ta vannet, fant hun ut at det ikke var noe vann å ta og at magefølelsen min fra tidligere stemte. Vannet hadde gått tidligere den natta, selv om det ikke kom en stor pøl og det kom bare litt og litt. Det ble derfor enda viktigere at riene gjorde jobben sin og at hodet til baby kom lenger ned i fødselskanalen.

Jeg jobbet iherdig med riene og synes selv at jeg pustet meg fint igjennom dem. Vi prøvde litt forskjellige stillinger for å få hodet lenger ned, men uansett hvordan jeg flyttet på meg så økte pulsen til baby, så til slutt kunne jeg kun ligge på ryggen. Dessverre hjelper ikke tyngdekraften så mye når man kun ligger i senga, så vi håpet at riene selv kunne få baby lenger ned og åpningen større.

Det gikk noen timer, og ingen endring. Legen på vakt kom inn og ga beskjed om at hvis det ikke har utviklet seg om tre timer så måtte vi ta keisersnitt. Da var klokken halv elleve på tirsdag morgen. Jeg hadde på det tidspunktet fått lett feber og en liten infeksjon i kroppen, og vi måtte i tillegg passe på pulsen til baby.

Da jeg fikk den beskjeden så husker jeg at jeg tenkte at jeg virkelig håpet riene skulle være effektive de neste tre timene. Jeg skulle stå på og gjøre det jeg kan for å få til dette. Jordmor økte dryppet og riene kom enda tettere på, og de ble vondere og vondere. Det gikk et par timer og epiduralen sluttet helt å virke på høyre side, så jeg hadde veldig store smerter på høyre side. Det var en veldig rar følelse, men jeg pustet godt og var ved godt mot.

Tre timer gikk og jordmor sjekket åpningen igjen, men dessverre responderte kroppen min dårlig på riene og fortsatt hadde det ikke utviklet seg. 4 cm åpning enda og hodet var fortsatt ikke langt nok nede. Legen kom inn og det ble bestemt at jeg måtte operere. Vi fikk beskjed om at de skulle ta av dryppet, og vi kunne få litt tid på å samle oss og forberede oss på operasjonen.

Fem minutter senere var det ledig på operasjonssalen, og jeg ble trillet opp, med Joakim ved min side. Da vi kun fikk 5 minutter på oss på å forberede oss husker jeg at jeg var i en sjokktilstand og klarte ikke helt å tenke. Jeg hadde fortsatt rier da dryppet ikke hadde gått ut av kroppen, og jeg ble redd og stresset. Inni hodet mitt hadde jeg planlagt å føde naturlig, og jeg visste så lite om keisersnitt at det rett og slett kom som et sjokk. Likevel måtte jeg bare stole på legen og at han tok det riktige valget.

Oppe på operasjonssalen ble jeg flyttet til operasjonssengen. Jeg husker ingenting fra vi fikk beskjed om at operasjonssalen var ledig og til jeg ble flyttet over. Det svartnet litt for meg, men det jeg husker er at jeg satt på operasjonssengen og anestesilegen skulle sette spinalbedøvelse på meg. På denne tiden hadde jeg pågående rier, noe som var veldig merkelig og føltes veldig rart. Noen minutter senere mistet jeg følelsen i underkroppen og jeg klarte ikke å bevege verken tær eller bein. Jeg husker at jeg spurte legen om jeg noensinne kom til å få tilbake følelsen i beina, og han kunne bekrefte at det ville jeg. Jeg var livredd for å ikke kunne gå igjen og det stresset meg veldig.

Nå som jeg var bedøvet satte de i gang med operasjonen. Det var lagt et laken foran meg sånn at jeg ikke skulle se hva som foregikk. Joakim stod der sammen med meg og ventet spent. Alt gikk veldig fort og jeg kjente at legene romsterte i magen min, men det var absolutt ikke vondt. Det var bare veldig rart. Plutselig hører vi babygråt og jeg spør: “er det babyen vår?”. Så stresset som jeg var så skjønte jeg ikke at det var vår baby som gråt.

Vi fikk henne opp til oss og jeg husker at det eneste jeg klarte å tenke på det tidspunktet var bena mine. Jeg klarte ikke å forstå at babyen vår faktisk var ute. Jordmor tok med baby og Joakim for å vaske henne. Da skjønte jeg at det var vår baby og jeg så bort på utgangsdøra mens jeg hylgrein og ville at de skulle komme tilbake. De få minuttene de var borte føltes som år. Jeg ville bare ha tilbake babyen min. Så fort hun var tilbake så fikk jeg lukte på henne og se på henne. Hun var aldeles vakker og både Joakim og jeg gråt og gråt.

Jeg måtte bli sydd opp så Joakim tok med baby tilbake til fødestua der de opprinnelig hadde gjort alt klart for henne. Jeg ble sydd igjen og trillet til postoperativ avdeling for å hente meg inn. En time senere kom Joakim inn med baby Ella og jordmor, og Ella ble plassert på brystet mitt. Hun fant puppen i sekundet hun ble plassert oppå meg, og jeg følte at dette kommer jeg til å få til. Jeg begynte å få tilbake følelsen i bena mine igjen, og jeg hadde Ella på brystet. Hvor mye bedre kunne det bli, husker jeg at jeg tenkte. Operasjonen hadde gått fint og vår lille prinsesse var frisk og rask. Hun kom ut 52cm lang og veide hele 4170gram. Jeg var den stolteste mammaen som finnes der jeg lå med henne på brystet.

På det tidspunktet var alle smerter glemt. Den lange ventetiden var endelig over og jeg følte en slags lykkerus over at baby Ella endelig var her.

Joakim tok med seg Ella ned til barselavdelingen der de ventet på meg mens jeg fikk tilbake all følelse i bena. Det tok et par timer og jeg ble trillet ned til rommet vi skulle være på de neste dagene. Tiden frem til hjemreise skal jeg skrive om i neste innlegg.



Instagram HER – Snapchat HER

IGANGSETTELSE AV FØDSEL

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, så ble jeg og legen enige om å sette i gang fødselen 9 dager over termin hvis ingenting hadde skjedd. Dette var på en lørdag, og jeg hadde time for trivselskontroll på sykehuset på ettermiddagen. Joakim og jeg drar til sykehuset, og jeg blir tatt inn for en ny CTG måling der pulsen og aktiviteten til baby skal måles. Jeg satt der ganske lenge da pulsen hennes var litt ujevn, og hun gikk litt for fort opp i puls på korte perioder. Etter CTGen fikk vi komme inn til legen, og hun tok ultralyd for å sjekke at baby fortsatt hadde det bra, og det hadde hun. Legen sjekket hvor moden jeg var, og jeg var null moden. Så vi ble enige om at jeg skulle legges inn for igangsettelse av fødsel. Først tok vi en CTG til for å være på den sikre siden med pulsen til baby, og hun hadde heldigvis roet seg ned og CTGen viste at alt var normalt.

Jeg ble lagt inn på observasjonsposten for gravide, men dessverre viste det seg at det var litt hektisk på kvinneklinikken den kvelden, så jeg måtte vente med å bli satt i gang til dagen etter. Noe som for så vidt var helt greit, for nå følte jeg at det endelig skjedde noe. Ventetiden var snart over.

Dagen etter, på søndagen, sjekket de åpningen igjen, og ingen forandring. Det ble derfor bestemt at jeg skulle settes i gang med ballong. Ballongkateteret er et tynt rør som føres inn gjennom livmorhalsen, og plasseres rett innenfor, nederst i livmorhulen. Når det tynne røret er på plass (og først da) fylles ballongen med 50-60 ml vann. Ballongen skal lage et trykk inni livmormunnen så åpningen blir større, og kan derfor ikke gli ut igjen før det blir åpning. Målet er jo at ballongen skal falle ut av seg selv, men om den ikke gjør det blir den tatt ut etter 24 timer.

Ballongen gjorde at jeg fikk litt murringer i ryggen, og kjente de i 3-4 timer før de dabbet av. Jeg bestemte meg derfor å dra hjem for natten, og heller komme tilbake hvis noe skjedde i løpet av natten. Ingenting skjedde, så da dro vi dit på morgenen i stedet. 24 timer gikk og ballongen skulle dras ut. Jeg hadde fått 1-2 cm åpning, og jordmor var fast bestemt på å dra ut ballongen uten å tømme den først. Det var sinnsykt smertefullt. Jeg tror det var noe av det vondeste jeg har opplevd.

Siden ballongen ikke hadde gjort så mye, så startet jeg på en kur med modningspiller som jeg skulle svelge. Jeg fikk først en kl 12 på mandagen, så pille nr 2 kl 14, og så begynte jeg å få skikkelig rier, med veldig kort pause imellom hver rie. Så da sjekket jordmor åpningen etter noen timer, og riene hadde dessverre ikke gjort jobben sin. Så da fikk jeg enda en modningspille kl 18 og en kl 20, i tillegg til smertestillende da riene begynte å bli ordentlig vonde. Jeg hadde sendt Joakim hjem på det tidspunktet da han uansett ikke fikk lov til å sove der.

Riene ble tettere og tettere, og jeg hadde 5 rier på 10 minutter. De ble vondere og vondere, og rundt 22-23 så var de så vonde at jeg gråt av smerte. Jeg kunne ikke puste og jeg hadde det helt forferdelig. Jeg hadde en sinnsykt god og snill jordmor som passet på meg, og hun satt og holdt meg i hånda i en lang stund. Hun prøvde også å tøye åpningen for å få litt fortgang i sakene. Plutselig kjente jeg at det ble litt vått i trusa, men jordmor mente at det bare var utflod. Magefølelsen min sa at det var vannet som gikk, selv om det ikke var en stor pøl og det var bitte litt som kom ut.

Et par timer senere hadde jeg fått 3-4 cm åpning og fødeavdelingen ville endelig ta meg imot. Jeg hadde så sterke smerter at jeg gledet meg til å komme på fødestua og få epidural. Jeg har aldri fått epidural før, men jeg hadde hørt mye om det, og med de smertene jeg hadde så måtte jeg bare ha det. Jeg ringte Joakim og ba han komme. Et kvarter senere var han på fødestua sammen med meg, og anestesilegen var innom og ga meg epidural. Det var altså helt magisk og jeg kunne endelig puste litt.



Instagram HER – Snapchat HER

DEN SISTE TIDEN SOM GRAVID

Dere som har fulgt meg på instagram har fått daglige oppdateringer om hvordan det har gått den siste tiden som gravid. Noen dager har vært gode, andre dager har vært dårlige. Hovedsakelig så hadde jeg en lang ventetid hvor jeg slet med å slå meg helt til ro.

Jeg gikk ut i permisjon den 17. oktober og hadde termin den 8. november. Altså gikk jeg ut i permisjon tre uker før termin. Jeg jobbet 50% i noen uker før dette, mest for å ikke slite meg ut da jeg har problemer med å si nei og jobber gjerne mye mer enn jeg må. Første uken i permisjon synes jeg det var godt å ha tid til å gjøre andre ting og bare tenke på Sara. Jeg hadde all verdens tid til å vare på meg selv og jeg både farget håret og fikset neglene den uken. Formen min var super og jeg gikk derfor også mye turer med Cleo.

Uke nr 2 i permisjonen var litt verre. Formen var fortsatt super (det har den vært hele svangerskapet), men hodet mitt begynte å bli lei. Jeg var ikke lei av å gå gravid, men jeg var lei av å vente. Jeg var lei av å ikke ha noe å gjøre. Jeg var lei av å føle at livet mitt var satt på vent. At det kom til å endre seg drastisk men at jeg ikke hadde kontroll over når den endringen kom til å skje eller hvordan.

Jeg liker å ha kontroll og jeg elsker å planlegge ting i forkant, men her kunne jeg ikke planlegge noe som helst. Hvordan ville fødselen starte? Kom vannet til å gå først? Eller ville den starte med rier? Kom jeg i det hele tatt til å forstå at jeg hadde rier hvis fødselen startet med rier? Det var slike tanker som gikk og plagde meg. I tillegg fikk jeg beskjed om å slappe av mye og hvile, men jeg var jo i så god form, så jeg kunne jo bare gjøre det jeg hadde energi til? Jeg visste jo ikke hva det var jeg måtte slappe av for.

I tillegg har jeg delt med mine følgere på instagram mine tanker om hvordan det faktisk er å gå hjemme og ikke føle at man bidrar i samfunnet. Jeg kunne helt sikkert ha jobbet ut til fødselen, men jeg var i permisjon og det føltes litt “meningsløst” å bare sitte på rompa og ikke bidra slik jeg alltid har gjort. Jeg har alltid hatt noe å holde hendene mine opptatte med. Enten det er å studere (jeg har både en bachelorgrad og en mastergrad) eller å jobbe. Jeg har jobbet siden jeg var 15 år og alltid trivdes med å ha et sted å gå til der jeg kan bidra med mitt. Plutselig hadde jeg det ikke lenger og jeg kunne gå hjemme og vente på at Joakim kom hjem fra jobb. Jeg vet det høres ut som et skikkelig i-lands problem, men for en som aldri har “vært hjemme” eller vært noe særlig syk opp igjennom årene, så er det tøft å plutselig ikke ha noe å gjøre.

Tiden gikk uansett og terminen kom, men ingen baby. Jeg hadde fått en dato å forholde meg til, og jeg håpet jo at baby Ella skulle komme rundt termin. Gjerne et par dager over, det hadde ikke gjort noe, men i hvert fall rundt termin. Jeg var på kontroll hos jordmor tre dager etter termin og hun mente at fødselen kunne starte når som helst, at hodet var “noenlunde” festet, men at magefølelsen min om at det kom til å ta noen dager til mest sannsynlig stemte. Jeg hadde en ekstrem magefølelse på at baby Ella ikke hadde tenkt seg ut på en stund. Noe sa meg at hun trivdes altfor i magen. Jeg hadde absolutt ingen tegn til noen som helst fødsel, og jeg følte at jeg var i altfor god form til å skulle føde de nærmeste dagene. Jeg sier ikke at man må være i dårlig form for å føde, men kroppen oppførte seg absolutt ikke som om det var noe fødsel på gang. Hvis dere skjønner?

Jeg ble sendt til trivselskontroll (overtidskontroll) på sykehuset på dag 6 over termin. Der kunne legen bekrefte at fødselen ikke var på gang, jeg hadde så vidt noen kynnere og jeg ble sendt hjem igjen med ny time 9 dager over termin. På den første kontrollen 6 dager over satt jeg med CTG (målte puls til baby og kynnere/rie aktivitet), og tok utvendig ultralyd. På ultralyden fikk vi vite at baby Ella hadde det veldig godt i magen, og var estimert til ca 3450g (med 400g +/- margin). Jeg snakket også med legen og vi ble enige sammen om å sette i gang på dag 9 over termin hvis ingenting hadde skjedd av seg selv. Jeg var utrolig lei og sliten av å måtte jobbe med hodet hele tiden, at jeg trodde jeg skulle gå på veggen.

På trivselskontrollen 9 dager over termin var det fortsatt ingen forandring, og legen bestemte seg for å sette i gang fødselen.

I neste innlegg vil jeg dele med dere prosessen med igangsettelsen og hvordan jeg opplevde det.

 



Instagram HER – Snapchat HER

HVORFOR HAR JEG IKKE BLOGGET PÅ SÅ LENGE?

Jeg har fått veldig mange spørsmål om hvorfor jeg ikke har blogget på så lenge og om jeg har lagt ned bloggen og om jeg kommer til å fortsette å blogge. Det ærlige svaret er at jeg ikke vet.

Jeg er en person som ofte vil prestere godt i alt jeg gjør, og hvis jeg føler at jeg ikke helt klarer å prestere så gnager det på meg. Jeg følte på et tidspunkt at bloggen ble enda et område jeg måtte prestere i, og når jeg ikke helt fikk det til eller oppdaterte bloggen med meningsfulle innlegg ofte nok så mistet jeg motivasjonen. Jeg elsker å skrive og synes det er utrolig trist at motivasjonen ble borte, så jeg håper og krysser fingrene for at den sakte men sikkert kommer tilbake. Bloggen har bidratt til at jeg både har utviklet meg som person og lært utrolig mye om meg selv, ved å bruke den som en plattform til å reflektere over hva som skjer i hverdagen min og hvordan jeg kan gjøre ting bedre. Den har også, som jeg har fortalt tidligere, hjulpet Joakim med å forstå meg bedre da jeg synes det er lettere å skrive ned tanker og følelser enn å snakke om dem. Derfor ønsker jeg ikke å legge ned bloggen helt.

Nå som jeg har blitt mamma vet jeg at det vil bli mindre tid til å drive med blogg og andre sosiale plattformer, men jeg vil gjerne, sakte men sikkert, begynne å skrive igjen. I mellomtiden vil jeg takke alle dere som har klikket dere inn her til tross for at jeg ikke har gitt lyd fra meg på så lenge. Jeg håper dere har forståelse for at ting går opp og ned noen ganger!

 

 

Den siste måneden i svangerskapet ble en lang måned, og ventetiden dro veldig ut. Jeg vil gjerne dele mine tanker om den siste tiden som gravid og min fødselshistorie med dere, så dette vil komme i et eget innlegg om et par dager.



Instagram HER – Snapchat HER

GRAVIDOPPDATERING UKE 37 (36+0)

Nå nærmer det seg virkelig! Både Joakim og jeg begynner det å kjenne det, og jeg føler en slags ro over kroppen samtidig som jeg er veldig nysgjerrig på hvordan fødselen vil foregå og hva som vil skje. Jeg begynner å bli veldig utålmodig og vil bare møte henne og se hvordan hun ser ut! Likevel kan hun godt få holde seg inne i et par uker til så hun har litt ekstra fett på kroppen når hun kommer ut.

Termindato: 8. november 2019. En måned igjen!

Dager igjen av svangerskapet: 31 dager.

Kjønn: Jente.

Navn på baby: Ella.

Størrelse på baby: Baby er cirka 44 centimeter lang og veier rundt 2800-3000 gram. Det er i de siste ukene hun skal legge på seg mye, ca 200 gram i uken. Er spent på hvor stor hun er når hun kommer.

Forandringer på kroppen: Magen har vokst igjen! Men jeg føler meg fin og vakker som gravid.

Liv i magen: Jeg tror baby kommer til å komme ut med verdens lengste bein, for hun ligger med rompa langt ut på høyre side og føttene langt ut på venstre side.

Formen min: Formen min er ganske fin. En ting jeg har merket er at jeg ikke kan spise i så store mengder for da blir jeg ordentlig dårlig og må ligge i senga i noen timer før magen roer seg. Jeg har også kjent på noen ubehagelig “menssmerter” så kroppen gjør seg vel klar til fødsel.

Søvn: Søvnen min er fortsatt ikke plaget av tissetrang, men jeg sover mye lettere likevel og våkner av de minste tingene.

Cravings: Jeg har ikke hatt lyst på de store greiene i det siste.

Vektøkning: Jeg har gått opp ca. 13-14 kilo, og føler meg frisk og fin.

Fødebag: Vi er et par som tar ting litt som de kommer, og har ikke tenkt så mye på fødebagen. Jeg har faktisk nå tatt frem selve vesken jeg skal bruke! Og fått vasket de aller fleste babyklærne vi har så jeg kan pakke med meg noen. Men – denne uken skal vi sørge for å få pakket den. Tips til hva som MÅ med og hva vi kan droppe? Vi bor jo nærme sykehuset, så om det skulle være noe kan jo Joakim alltid kjøre hjem og hente. Eller han kan gå i butikken hvis jeg plutselig får lyst på en type kjeks eller sjokolade.

Innkjøp: Vi har alt vi trenger og om hun skulle komme nå hadde jeg ikke blitt stresset.

Neste kontroll: Hos jordmor 23. oktober. Vi var på svangerskapskontroll hos jordmor i går, og hun kunne bekrefte at blodtrykket var supert og at baby ligger godt med hodet ned, rompa ut ved høyre ribbein og bena strekt mot venstre side.

Andre tanker: Det har vært mye som har skjedd i hodet mitt i det siste. Jeg har noen ganger vært usikker på om jeg er klar for mammarollen, og så har jeg i tillegg tenkt mye på hvordan det blir å få et barn hjem som man skal ta vare på og rette 100% oppmerksomheten mot. Jeg tror det er vanlig å ha slike tanker, men jeg er glad jeg har en støttende mann som klarer å roe meg og som virkelig har troa på meg. En annen ting er at jeg vet jeg har oppdatert bloggen altfor sjeldent i det siste. Jeg har følt litt på at bloggen har blitt litt mye på toppen av alt, så jeg har nedprioritert den. Jeg går ut i permisjon i neste uke og da har jeg mer tid til å oppdatere. Takk til dere faste følgere ♡



Instagram HER – Snapchat HER